Oppslaget i Dagsavisen 23/12 om at folk i mange norske byer må leve med dårlig, helseskadelig luft fram til 2025, er et sørgelig vitnesbyrd om dårlig styre og stell her i landet.
Sist vinter hadde Bergen europarekord i lokal luftforurensning. Oslo har til stadighet rekorden blant Europas hovedsteder med den mest helseskadelige vinterluften. Den rødgrønne regjeringen styrer nå landet på sjuende året og må tillegges mye av ansvaret, men den foretar seg lite eller intet i sakens anledning, til tross for et tilsynelatende sterkt engasjement for klima og miljø.
Den dårlige vinterluften i mange norske byer er et alvorlig helseproblem. Den kan tilskrives bruk av fyringsolje og diesel, i tillegg til utstrakt bilkjøring. Dette er forhold som kan rettes opp. Fyringsolje kan erstattes av naturgass. Lavere utslipp av nitrogen, svovel og CO2 er til gunst for både lokalmiljøet og klimaet. Dette krever imidlertid et distribusjonsnett for naturgass i norske byer. På dette punkt skjer lite eller intet, i motsetning til mange steder i Europa, selv om Norge har store gassreserver.
Bruken av diesel kan dempes ved avgifter på drivstoff og biler. Busser kan gå på naturgass og elektrisitet. Også på dette punkt skjer det lite i Norge.
Omfattende bilkjøring har sin årsak i et utilstrekkelig tilbud av kollektivtransport og dårlig byplanlegging. Hyppige, raske og pålitelige avganger kan lokke folk ut av bilene, men arbeidsplasser og handelssteder må være tilgjengelige med god kollektivtransport. Dette er tilfellet i mange byer i Europa og Asia, men i Norge er innsatsen beskjeden. Veksten i kjøpesentra som bare kan nås ved bil viser politisk unnfallenhet overfor kapitalsterke utbyggerinteresser. Et nytt dobbeltspor mellom Oslo og Ski skal bygges på elleve år, cirka 2 kilometer i året. I mellomtida forverres lokalmiljøet og verdifull tid går tapt i bilkøene og forsinkelser. Et dårlig vedlikeholdt jernbanenett taper godstransport til vei og vitner om dårlig miljøpolitikk.
Regjeringen legger ansvaret for den dårlige luften på kommunene, men dette vitner om politisk ansvarsfraskrivelse. Når kommunene ikke makter oppgaven, må regjeringen gripe inn. En bedring av luftkvaliteten krever politiske grep på tvers av sektorer og et helhetssyn på miljø, samferdsel, energi og byplanlegging med en overordnet nasjonal innsats. Dette innebærer selvsagt konflikt med særinteresser.
Det er påfallende at en rødgrønn regjering som snakker mye om klima og miljø, gjør så lite for lokalmiljøet. Spørsmålet er derfor om den sterke oppmerksomheten på klodens klima kan fortone seg som et utspill for å avlede velgernes oppmerksomhet bort fra konkrete lokale problemer til mer diffuse globale problemer.
Det bør være miljøvernministerens ansvar å ivareta luftkvaliteten i norske byer, og det bør være statsministerens ansvar å bistå miljøvernministeren og ivareta helheten på tvers av særinteresser. Men det kan kanskje være greiere å opptre på Sydpolen og advare mot global oppvarming. Det er godt å ville redde verden. På hjemmebane gjenstår alvorlige miljøproblemer.