Skulking er i vinden. Kunnskapsministeren vil med ti prosent fraværsregel hanke inn dette segmentet av tvilsomme individer. Når grensen for fravær overskrides mister eleven rett til karakter, men kan fremdeles følge undervisning. Dette er ikke greit, ikke gjennomtenkt og ikke begrunnet med relevant forskning.
Om vi skal snakke meningsfullt om fravær, må vi først droppe bruken av begrepet «skulk», og jobbe oss ned i materien på en etterrettelig måte. Skjønner vi ikke problemet kan vi heller ikke løse det.
Det er dessverre begrenset med forskning på fravær i videregående, det meste er fra ungdomsskolen. Denne forskningen kan ha overføringsverdi ut fra ett premiss, nemlig at mange elever følere at de «må» ta videregående. I dag er det få jobbmuligheter uten fullført videregående, det gjør at vi i praksis har trettenårig obligatorisk skolegang. Valget er ikke OM du skal ta videregående, men hvilken linje du vil ta. Selvfølgelig gjør dette at mange sliter med motivasjonen. Selvfølgelig er dette en risikofaktor for fravær og hanglende nærvær.
Uavhengige studier viser at elever som har stort udokumentert fravær har høyere score på angst og depresjon, de har lavere selvoppfatning enn de med lite fravær og de bruker mer rusmidler enn andre. De elevene vi vanligvis ser på som «skulkere» kjennetegnes ofte av opposisjonell atferd, atferdsforstyrrelser og depresjon. Ingen lystig gjeng dette. Responsen denne gruppen har fått fra voksenverden har tradisjonelt vært moralprekener, anmerkninger og utvisning. Ordet «skulker» har negative konnotasjoner, som en noe suspekt og halvkriminell skikkelse.
I analyser av udokumentert fravær bruker man i liten grad ensidig dette begrepet, men snakker om vegring, sykdom og diffuse plager. Hver av kategoriene bærer sine egne årsakssammenhenger, og fordrer følgelig helt ulike tilnærminger. Det som er fellesnevneren er at det er så godt som ingen som er borte fra skolen uten at det innebærer et psykisk og/eller fysisk ubehag. Bredspektret forskning viser at hver av disse gruppene profitterer på ulike tiltak, det er ingen enkeltstående tiltak som gir signifikant styrket oppmøte for gruppen som helhet.
Forskning på skolevegring legger vekt på klassemiljø og relasjonen til klassekameratene som særlig avgjørende faktorer for nærvær. Relevant og tilpasset læringsinnhold og mestring. Så enkelt. Så vanskelig.
For de fleste som sliter med udokumentert fravær, gjelder det at fraværet er med på å ytterligere svekke evna til å komme seg på skolen. Det er få som blir sterkere emosjonelt, faglig og sosialt av å ikke være på skolen, selv om det i dagens informasjonsteknologiske samfunn er mulig å hanke inn en del av slakken.
Kompleksiteten i fraværsproblematikken gjør at en må være forsiktig med hvilke virkemidler en bruker, og på hvilken måte. En må kjenne godt den lokale konteksten som fraværet går inn i. Kunnskapsministeren sitt utkast til ny fraværsforskrift er et eksempel på det stikk motsatte. Selvfølgelig vil denne kunne virke på en liten gruppe som profitterer på tydeligere rammer. For mange av de med udokumentert fravær vil den virke mot sin hensikt. En stram forskrift uten rom for skjønn vil for mange elever styrke følelsen av å ikke bli sett og verdsatt som et unikt og verdifullt individ.
Jeg vil være litt slem mot meg selv og mine lærerkollegaer og hevde at fravær også kan ses på som en sunnhetsindikator. Et tegn på at de kravene, håpene og ønskene som elevene har til skolen ikke blir innfridd. Et krav om at jeg som lærer må skjerpe meg. Et krav om å bli sett, møtt og verdsatt ut fra sin egen målestokk. Et krav om spennende, relevant og god undervisning der eleven selv er aktivt med på å utforme både spørsmål og svar til hva dette livet vårt egentlig er. Et ønske om at skolen skal være en oppdagelsesreise både utover i verden og innover i seg selv, men også en skole som har dyp respekt for elevene sine løse nervetråder og famlende tilnærming i en kompleks verden. Et håp om at man kan være seg selv uten redsel for å dumme seg ut. Et håp om at man kan få være i fred på dårlige dager og få blomstre på de gode. Et ønske om å kunne trekke seg tilbake og samle krefter når det blir for mye. Et håp om å bli møtt med gjensynsglede og ikke fraværsgrenser med desimaler når du har vært borte noen dager. Et ønske om å få utvikle og dyrke det man er god til, mer enn daglig å bli minnet på alt du ikke får til.
Når vi ikke klarer å innfri alle disse dype forventningene og elevene derfor velger oss bort, er det en trist maktdemonstrasjon å straffe dem for at de ikke kommer. Hva skal vil med kroppen om ikke hodet er med? Forskning på flere tusen elever i Holland viser at det som fungerer i forbindelse med fravær er at vi med basis i god fraværsregistrering gjennomfører en individualisert kartlegging og følger opp med individuelle og kollektive tiltak. At vi har stålkontroll på hvem som er borte og hvor mye, og går i dialog med elev og foresatte med en gang vi aner «ugler i mosen». Da identifiserer vi årsakene tidlig, og vi kan sette inn tiltak før fraværet får for store konsekvenser. Av og til er det innenfor vår rekkevidde, av og til utenfor. Vi kan ikke vite det uten å kjenne eleven!
«Skulkeren» finnes ikke. Det er meningsløst å ha en fraværspraksis basert på at ugyldig fravær domineres av «skulk». Det er unge mennesker som trenger å få framtida igjen i blikket dette her.