Debatt

Cuba, el Commandante og friheten

Cuba har både vunnet og tapt med Fidel Castro ved roret.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

El Commandante er død, leve Cuba! Landet som sto rakrygget mot verdens største militærmakt. Skamløst angrepet av Vesten. Landet som fikk nasjonal frihet. Men også landet som i prosessen tapte noen av sine viktigste verdier.

Friheten for enkeltindividet mangler i øystaten. Cuba har både vunnet og tapt med Fidel Castro ved roret. Fra å være cubansk og amerikansk mafias spillebule, ble landet et fyrtårn for unges nasjonalister i den tredje verden. Sommeren 2014 dro jeg til øya for å oppleve eksepimentet på nært hold, før Castro forsvant fra denne verden. Det var lærerikt.

Cuba ble i 2006 kåret av verdens største miljøorganisasjon, WWF, til klodens eneste bærekraftige samfunn, baserte på FNs utviklingsindeks om forventet levealder, utdanningsnivå og BNP per innbygger. Men i tillegg introduserte de begrepet økologisk fotavtrykk, og definerte dette som en persons behov for jord for å imøtekomme en persons behov for mat og energi. De fleste land scorer lavt på en slik måling, enten fordi deres økologiske fotavtrykk er for stort (Vesten) eller fordi de ikke tilfredsstiller utviklingsmålene, slik som i Afrika og store deler av Asia.

Men Cuba er ikke økologisk fordi landet har valgt det. De har blitt tvunget til det. Først og fremst fordi USA, siden den cubanske revolusjonen i 1959, har holdt på en beinhard boikott av landet. Dernest fordi Sovjetunionen kollapset under trykket av eget forfeilet system. Sovjetunionen bisto Cuba med det meste av subsidierte varer, inkludert olje og forbruksartikler fra 1960 og utover.

Fra 1991 til 2000 gjennomgikk landet sin såkalte «spesialperiode», hvor de ble økologer av nødvendighet. Rasjonering og resirkulering ble hverdag for alle, i tillegg til lite bensin, så godt som ingen bilimport, et minimum av plantevernmidler eller kunstgjødsel, og få forbruksvarer. Folk sultet og økonomien krympet med hele 60 prosent. Nå går det bedre, både fordi partieliten har åpnet opp med spede økonomiske reformer og fordi Venezuela lenge subsidierer landet med olje.

I dag er det ca 38 biler pr 1.000 innbyggere (i motsetning til USA med 800 per 1.000). Du føler deg som konge når du cruiser bortover den cubanske motorveien, nesten alene, i en gammel amerikansk velholdt Chevrolet fra 1950-tallet, som putrer og går.

Cuba har derfor fått et økologisk «forsprang» og nå planlegges det ambisiøst på vindmølle- og solcellefronten. Det må til. Cuba kommer til å bli hardt rammet av klimaendringer i tiden som kommer, ikke minst av heving av havnivå og villere stormer. En situasjon landet så absolutt ikke er skyld i selv.

Så mye økologisk kylling og ris som jeg spiste sommeren 2014 har jeg knapt gjort noe annet sted i verden. Folk jobber i åkrene sine uten noe særlig maskinkraft og ved hjelp av agroøkologiske metoder, og der høner, griser, kveg og hester går og gresser fritt ute. Det er et hardt liv, men også et godt liv i den forstand at det er mindre stress, og alle har de samme rettighetene og mulighetene. Det er leger og skoler for alle. Landet har flere utdannete leger enn hele Afrika til sammen.

Men det skinte likevel snart gjennom, etter mange samtaler med bønder, taxisjåfører, hotellansatte og folk en treffer på sin vei at folk flest er leie av politisk ensretting. De hadde respekt for Fidel og det han har fått til. Men ungdommen vil ha endring. Partiet har all makt og endringer skjer for langsomt. Og det florerte av historier om byråkratisk sendrektighet og inkompetanse, noe som nærmest blir en dyd i system uten noen form for konkurranse.

Verre var maktovergrep fra politifolk og andre øvrighetspersoner. Folk som hadde fått hestene sine konfiskert fordi de tilbød rideturer for turister, før de hadde fått løyvet sitt. Som de hadde ventet på i årevis. Turistsentra ved vakre strender utelukkende laget for utlendinger, men hvor det ved slutten av måneden var tomt for diesel eller gass, og det manglet vann i rørerene og kjøkkenet gikk på tomgang. Ingen krise for privilegerte oss, men totalt unødvendig og både pinlig og fælt for personalet. Manglende fleksibilitet i systemet begrenser nyskapningen. Det er et system som delvis går på tomgang.

Det er dette unge cubanere vil ha en slutt på. De vil ha jobber, kontakt med omverdenen, frihet til å ta egne beslutninger. Raul Castro er en mildere nasjonalkommunist enn sin bror. Han har åpnet opp. Tross alt.

Jeg nøt cubanernes raushet og min cuba libre. Jeg nøt Cuba. Jeg ville nyte en ny rom og cola enda mer om Donald Trump ikke ødelegger prosessen som Barack Obama har startet. Den tåpelige handelsblokaden er som en bøllete, men mindre begavet ungdoms mobbing av en som er svakere, men klokere, enn seg selv. Om prosessen får løpe av seg selv kan et demokratisk Cuba se dagens lys innen 10 år, er min spådom.

Beslutningen ligger i en liten overgangsperiode hos Raul og deretter hos de som kjemper om posisjoner innad i kommunistpartiet, og deretter hos USA. Om de alle viser vilje til endring og legger gamle ideologiske kjepphester døde, samtidig som de slutter seg til FNs nye bærekraftsmål, vil vi kunne nyte et Cuba som er reelt «libre».

I mellomtiden: Hvil i fred Fidel Castro.

Mer fra: Debatt