FREDSDIPLOMATI: Statsminister Erna Solberg spiller fotball med Colombias president Juan Manuel Santos i Bogota i april. Nå er Norges innsats i fredsavtalen for Colombia evaluert og Norge får skryt. FOTO: CESAR CARRION /NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Colombias ufred og norsk diplomati

To år etter fredsavtalen mellom FARC og regjeringen er det ikke fred i Colombia. Har Norge som fredsmegler, ansvar for det?

Strømmen av dårlige nyheter synes uendelig fra Colombia, to år etter at en fredsavtale ble signert mellom FARC-geriljaen og regjeringen, og president Juan Manuel Santos fikk fredsprisen.

Bare siden nyttår er 75 ledere for grasrotorganisasjoner drept. Mange flere har sluttet sitt virke på grunn av trusler. Regjeringen har bare gjennomført 21 prosent av tiltakene og lovendringene i fredsavtalen, både på grunn av politisk opposisjon, og manglende evne og vilje til iverksetting. Ifølge en ny studie er det de delene av fredsavtalen som omhandler utvikling på landsbygda og slutt på narkotikavirksomhet som er kommet kortest. Bare 2 prosent av disse tiltakene er fullt iverksatt, og både kokadyrking og uroen på landsbygda øker. Leirene for arbeidslivstrening for tidligere FARC-soldater fungerer dårlig. Dette svekker deres muligheter i det sivile livet og flere har gjenopptatt våpen. En ny FARC-front er i ferd med å dannes i sør, sannsynligvis med narkohandel som inntektskilde. FARCs sjefforhandler, Iván Marquez, har gått i skjul etter trusler og drap mot FARC-ledere. Videre implementering av avtalen er også høyst usikker, tre uker etter at Iván Duque ble innsatt som ny president. Han kommer fra tidligere president og fredsavtale-motstander, Alvaro Uribe, sitt parti Centro Democrático.

Det er med andre ord ingen fred i Colombia. Hvilket ansvar har Norge for det? I en Norad-evaluering som ble lagt fram i går får Norge skryt for sin innsats. Norge deltok som «garantiland» for fredsforhandlingene som foregikk i Havanna mellom 2012 og 2016, og var også en viktig tilrettelegger i de hemmelige samtalene i forkant. I evalueringen omtales det norske diplomatiet som profesjonelt og diskret. Det la stor vekt på nøytralitet og å holde en lav profil, men var sentral i å bringe forhandlingene videre i krisesituasjoner, og i å skape tillit mellom partene. Norge var ingen «megler» men tilrettela for tilgang til ekspertise som var med på å utarbeide løsningsforslag, først og fremst innen Norges tre fokusområder: likestilling og kvinners rolle i fredsarbeidet, rettsoppgjør og minerydding.

Den milde kritikken som rettes mot Norge i evalueringen peker blant annet på at man var for dårlig på å kommunisere resultatene fra Havanna i Colombia, og ikke forutså, eller hadde noen plan for å håndtere, at folkeavstemningen om avtalen bare mobiliserte 40 prosent av befolkningen og endte med et knapt nei. Det legges mindre vekt på at blant temaene som møtte sterkest motstand i Colombia, var nettopp Norge sine fokusområder: likestilling og rettsoppgjør.

Mer kritiske røster tillegger Norge et ansvar for i det hele tatt å føre dialog med FARC. I en artikkel i Aftenposten tidligere i sommer skrev Trond Ljødal at den «norske fredsmodellen» gjorde at samtalene ble ført mellom regjeringen og FARC, uten plass til det store antallet andre politiske og sosiale aktører, og at FARCs synspunkter ble gitt større legitimitet ved norsk tilstedeværelse. Dette brukes igjen for å forklare hvorfor Colombia i dag er så preget av uroligheter som det er.

Denne kritikken er navlebeskuelse på høyt plan. Valg av format for forhandlingene var et resultat av colombianernes lange og smertefulle erfaring med tidligere mislykkede forhandlinger, ikke «den norske modellen». Jeg har også hørt omtrent like mange beskyldninger om at norske aktører sympatiserte med FARC, som at de var løpegutter for USA i nær allianse med regjeringen, uten at jeg har sett belegg for noen av delene. Og dagens misere er i større grad et resultat av manglende gjennomføring av fredsavtalen, enn mangler ved selve avtalen.

Men situasjonen i Colombia peker på viktige dilemmaer med Norges fredsengasjement. For Norge var innsatsen i Colombia et stort utenrikspolitisk løft. Selv om det var en relativt liten gruppe som jobbet med dette i Utenriksdepartementet, krevde det intens innsats og betydelig finansiering over tid. For å rettferdiggjøre dette overfor norske skattebetalere, må man vise at innsatsen hadde en effekt – at Norge var en viktig aktør. Samtidig verken kunne eller burde Norge, eller noen andre eksterne aktører, påvirke innholdet i avtalen. En fredsavtale som denne omfatter temaer som går langt utover nedleggelse av våpen, og må være forankret både hos myndigheter og folk flest for å ha noen muligheter for å lykkes.

Det virkelig store usikkerhetsmomentet i Colombias tilfelle har vært kontrastene mellom Bogotás advokatkorps og profesjonelle politikere og byråkrater, og statens manglende tilstedeværelse og evne til å beskytte borgerne og skape utvikling i konfliktområdene. Faren var alltid stor for at det skulle skape situasjoner som kunne undergrave støtten til hele avtalen. Men en stat bygges ikke bare ved hjelp av en fredsavtale.

Å investere i og få slutt på en krig er med andre ord kanskje den meste effektive bistanden som finnes om den lykkes, men sjansene for at den mislykkes er tilsvarende store og langt utenfor bistandsgiverens kontroll. Det er noe Norge må leve med om man skal fortsette med sitt fredsdiplomati.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!