I sin kommentarartikkel «Fornuft og følelser» trekker Åsne Gullikstad en sammenlikning mellom selvstendighetsbevegelsene i Catalonia og Skottland – fordi Skottland kunne lett oppfattes som en alliert til Catalonia.
Det har gått norsk presse hus forbi at Catalonia har faktisk en annen alliert i Europa. Det er ikke tilfeldig at Puigdemont dro til Belgia. Der visste han at han hadde gode venner. «Der» – det betyr helt spesifikt Flandern, altså den flamsktalende delen av Belgia.
Hvorfor? Helt siden Belgia ble opprettet i 1830 har folk i denne delen av landet følt seg fremmed i eget land – med et språk og en kultur som de måtte kjempe for å få anerkjent. Bevisstheten om og kampen for selvbestemmelse har vært der, helt fra 1830 og til i dag (og dette til tross for at flamlenderne alltid har utgjort majoriteten i landet, rent tallmessig). Derfor har man i Flandern alltid følt et åndsslektskap med andre folkeslag som ikke var/er herre i eget hus. Catalonia er et av dem.
Lederen av det største regjeringsparti i Belgia (N-VA, «Ny flamsk allianse»), Bart de Wever, ble spurt i et intervju i flamsk TV om hvordan han vil forholde seg hvis Puigdemont skulle be om politisk asyl. Han svarte, kryptisk samtidig, men avslørende: «Han er en god venn av oss. En god venn lar man ikke i stikken uansett.»
Alt dette har faktisk gått under norsk presses radar. Det er påfallende. Og typisk.