Canadiske myndigheter mener regulering bedre vil holde cannabis ute av hendene på mindreårige og fortjenesten ute av hendene på kriminelle. I tillegg vil de respektere voksne menneskers valg av rusmidler.
Det er et viktig skritt i retning av en mer rasjonell ruspolitikk, men det er ikke et spesielt vågalt eksperiment. Fra før har Nederland tillatt salg av cannabis i coffeeshops i flere tiår. Ni amerikanske stater har legalisert cannabis de siste seks årene, utover de som hadde lett tilgang på medisinsk cannabis (California allerede fra 1996). Uruguay var det første landet i verden som legaliserte cannabis, i 2013.
Det er naturlig å først regulere cannabis, som er det desidert mest etterspurte rusmiddelet, relativt mildt. Man har allerede erfaring med å regulere det flere steder. Men man bør ikke stoppe der. Global Commission on Drug Policy, hvor både Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan var kommisjonærer, gav nylig ut en rapport der de råder verdens stater til å legalisere og regulere alle dagens ulovlige stoffer.
De vanligste motforestillingene er at legalisering signaliserer bagatellisering og aksept. De samme innvendinger ble tidligere benyttet mot avkriminalisering; at vi ved å fjerne straffetrusselen bygger ned samfunnets forsvarsverk mot rusproblemer. En annen innvending er at man får økt tilgjengelighet og derfor økt bruk. Men bekymringene om økte rusproblemer har ikke slått til der lovene er endret. Ei heller har forbud hindret betydelige økninger i bruk. Folk med vanskelig bakgrunn og ungdom som er i opposisjon til samfunn og autoriteter, trekkes mot rusmidler fordi de er ulovlige.
En ordning vi vil foreslå for å regulere selve salget, er at dagens etterspurte ulovlige rusmidler får status som legemidler, og at man anser legeforskrivning av disse til mennesker med avhengighetslidelser som et skadereduserende tiltak. Stoffene vil være underlagt kvalitetskontroll og dermed bli vesentlig tryggere. Siden størstedelen av konsumet av rusmidler dekkes av et mindretall med høyt konsum, kunne vi allerede der gitt et alvorlig slag til det svarte markedet og redusere kriminaliteten som begås for å finansiere bruken.
Ettersom kun et fåtall har en avhengighetslidelse, vil flertallet av brukerne fortsatt oppsøke det illegale markedet. En løsning kan være å utvide ordningen, og tillate voksne folk å signere ut medisiner (unntatt antibiotika) til eget bruk, uten godkjenning fra lege, på eget ansvar; med krav om at dette skal være et informert valg på bakgrunn av forkunnskaper om risiko og forsiktighetsregler. Ikke-medisinsk bruk vil falle inn under ordningen, som vil utgjøre en form for diskret sikkerhetsventil for den etterspørselen som uansett foreligger.
En slik regulering vil kunne gi større respekt for voksne folks råderett over egen kropp. Det vil svekke dagens illegale markeder hvor enhver kan handle tunge rusmidler på gatehjørner eller syntetiske varianter over internett - med all den tilleggsrisiko og kriminalitet det medfører. Å redusere det illegale markedet, vil redusere tilgangen for mindreårige, slik Canada begrunner sin legalisering.
En utfordring vil være å navigere internasjonale forpliktelser. Her vil vi anbefale å samarbeide med andre reformvennlige land og modifisere FNs narkotikakonvensjoner inter se (mellom seg), slik Wien-konvensjonen om traktatretten fra 1969 åpner for. Et alternativ er å bryte konvensjonene på åpent og respektfullt vis, og vise til at regulering bedre vil oppfylle intensjonene bak konvensjonene, slik Canada gjør i dag.
Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk