«The Future’s So Bright, I Gotta Wear Shades». Kanskje nynner Theresa May på Timbuk3 sin klassiker. Hun er uansett i godt selskap. FOTO: GEOFFROY VAN DER HASSELT/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Bytt ut «Mandela» med «klima»

En kliss naken Theresa May fikk meg til å tenke på været.

Dattera mi ble nettopp ni år. Det var anledning som voksen til igjen å tenke på hvilken verden hun skal vokse opp i. Og for hver bursdag som går, blir fortvilelsen litt større. Jeg er ikke lenger trygg på at den verden hun skal vokse opp i, være voksen og få barn i, er et godt sted. Denne svimlende følelsen siver inn som saltvannet som sakte, men sikkert vil stige og ødelegge matjorda.

Glem Kina og Trump for et øyeblikk, og høyrevridning og sosial uro, og demokratiets endelikt. Alt dette er skremmende, men likevel del av den menneskelige syklus. Tanker og ideer, interesser og innflytelse, møtes og brynes. Noen ganger slår det gnister med katastrofale følger. Historien var likevel ikke slutt. Vestens liberale demokratiske idé sto ikke tilbake på slagmarken som vinner, slik Francis Fukuyama spådde etter murens fall. Vi levde likevel ikke i en annen type tid.

«Du var aktiv i politikken på 1970- og 80-tallet. Hva gjorde du for å få løslatt Nelson Mandela?», journalisten fra britiske Channel 4 News boret blikket i den britiske statsministeren Theresa May på en høyde utenfor Robben Island i Sør-Afrika. Poenget er at hun ikke gjorde noe. Klippet er nådeløst og May sto avkledd tilbake, under sitt statsbesøk i forrige uke. Partiet hennes gjorde heller ikke noe, og parti- og statsministerfelle Maggie Thatcher kalte Mandelas ANC-organisasjon for terrorister og strittet imot å innføre sanksjoner mot apartheidregimet. Det britiske regjeringspartiet har en pinlig fortid, og May ble innhentet av den. Men den moralske kollapsen inntraff først når hun som ansvarlig politiker i dag ble konfrontert med sine egne handlinger, sin egen mangel på ansvar.

Det samme spørsmålet kan stilles til veldig mange av dagens politikere. Bare bytt ut «Mandela» med «klima». Jo da, alle anerkjenner at klimaet er en utfordring, det er ikke liv i diskusjonen hvorvidt problemene er menneskeskapt, men hva gjøres? Hva gjorde du, politier X, for å stoppe de katastrofale klimaendringene som vi vet kommer? Klappet du vilt i hendene for at Norge A/S sist uke kunne cashe inn nye 900 milliarder i oljefunn? Sikring av arbeidsplasser og velferdsstat demper alle protester. Samtidig begynner politikerne å vakle når protestene blir store etter at biltrafikken skal dempes med bomstasjoner utafor Stavanger. I Oslo har en liten innsnevring i friheten for bilistene utløst mordtrusler. Og landets grønne parti sliter stabilt under sperregrensa. Før helga ble det klart at CargoNet tvinges til å redusere godstrafikken med 20 prosent på bane. Lastebilene tar over, til tross for politiske mål om det motsatte og for en Riksrevisjon som i store bokstaver har påtalt spriket mellom politikk og praksis.

Flytrafikk er en annen enorm kilde til klimagassutslipp. En prognose fra Transportøkonomisk institutt, som omtales av Avinor som «forsiktig», anslår at flytrafikken vil fortsette å vokse med to prosent årlig fram til 2030. Trafikken på Oslo Lufthavn vil da fra 1999 ha vokst fra 14 til 35 millioner passasjerer. Avinor vil derfor ha en tredje rullebane. Og vil få det. Samtidig sier Erik Solheim, tidligere SV’er og nå FN-topp, at vi ikke skal ha dårlig samvittighet for å fly, for løsningen er mer miljøvennlige fly. En framtidsutsikt som krever så stor teknologitro at det grenser til naivt, og et scenario vårt eget Sintef har avvist: Elektriske fly kommer, men i småskala. Du vil ikke fly Dreamliner på strøm. Solheim mener vi skal leve som før. Når skal vi innse at det å nå klimamålene vil svi, og at vi trenger politikere som våger? I Frankrike gikk nylig den populære miljøvernministeren Nicolas Hulot av direkte på radio. Han følte seg aleine i Macrons regjering om å ta ansvar: «Vi tar små steg, likevel gjør Frankrike mer enn andre land, men er små steg nok? Svaret er nei», sa han og kastet inn håndkleet med et siste rapp til de mektige lobbyistene som taler det beståendes sak.

16 av de 17 varmeste årene som er registrert, har kommet siden 2001. Sommeren 2018 har vært en fest, men nachspielet som truer, gjør alle mollstemt. Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren har aldri vært høyere. Været er i rask endring. Skogbranner raser, isbreer smelter, polene forsvinner, havet stiger, ørken brer om seg og regnskogen binder ikke lenger karbon. Regjeringen her hjemme har allerede innrømmet at vi ikke vil nå klimamålene vi har satt oss for 2020. Men vi bommer med mindre enn tidligere, uttalte en lykkelig Erna Solberg i fjor. Målene for 2030 er det ingen i miljøbevegelsen som tror på at vi kan komme til å nå. Sorry, unger. Men vi hadde både fin bil og hus, og dere fikk mye fint til jul, da! Jeg håper vi fortsatt har en fri presse om 20 år som kan konfrontere Erna Solberg og Jens Stoltenberg, og spørre: «Du var aktiv i politikken tidlig på 2000-tallet. Hva gjorde du for klimaet?».

Mål og krav om økonomisk vekst spiser grønne ambisjoner til frokost i realpolitikken. Å dempe veksten i økonomien, tøyle kjøpekraftutviklingen, være Ibsens folkefiende, sette grenser, er politisk selvmord. Det er på tide å glemme politikerne, ikke lenger vente på at politikken skal løse utfordringene. Det vi trenger er moralpolitikk. Ikke mer av verdens thatchere og mayers amoralske pragmatikk. Det aller verste vi veit er moralisering om hvordan vi lever livene våre. Det er kritikk som ofte rammer miljøbevegelsen. Men jeg er redd det er på tide. Det må bli sosialt uakseptabelt å reise til Thailand eller dra på dagstur til London for å se fotball eller handle ting vi ikke trenger. Vi skal ikke slutte å leve og reise, men vi må være med og bremse. Vi må selv ta ansvaret.

Og når vi først er i gang med å moralisere, hvor er ungdommen? Skal de ikke snart reise seg og si stopp? I sommer, 50 år etter Paris-opptøyene, etterlyste forfatter Gert Nygårdshaug i Dagsavisen et klima-ungdomsopprør. Det er så åpenbart. Få hodene opp fra spillbrettene, glem kroppsfikseringa, slå av «Ex on the Beach» og bli politiske. Det er deres verden. Deres framtid.


nye meninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!