Hvor er Palestina?

Hvor er Palestina?

Vis bildetekst
Foto: Fakmile fra Google Maps

23-08-2016

Bugs i systemet

INTERNASJONALEN: Palestina finnes ikke på kartet og er heller ikke lett å se på Midtøsten-diplomaters fullstappede kalendre.

En twitterstorm ble utløst i forrige uke, da et rykte om at søkemotoren Google hadde fjernet Palestina fra karttjenesten sin spredte seg blant pro-palestinske aktivister. Internett fyrte seg opp slik bare internett kan. Emneknaggen #PalestineisHere bredte om seg, med et krav om at Google puttet Palestina tilbake på kartet.

Så viste det seg, som det jo gjør innimellom, at jungeltelegrafen rett og slett var dårlig informert. Google avkreftet ryktene. De hadde slett ikke fjernet Palestina. Faktisk, la de til, Palestina hadde aldri vært markert på Googles kart. Ved et søk på «Palestine» i Googles kart får man opp kartet over Israel, med landområdene Vestbredden og Gazastripen markert med stiplet linje. Googles problem var en «bug» i systemet. Bug-en gjorde at alt som vistes var den stiplede linjen på kartet, mens stedsnavnene «Gazastripen» og «Vestbredden» falt helt ut av systemet. Finnes det en mer passende metafor på Palestina – og palestinernes situasjon i dag? Antakelig ikke.

Palestina som sak har nemlig også havnet utenfor det internasjonale samfunnets radar. Grunnene til det er mange og sammensatte. I virkeligheten er det ikke én, men mange bugs, som lager store problemer for det internasjonale systemet. Krigen som fortsetter å rase i Syria, kampen mot IS, Irak i oppløsning, krig i Jemen og kaos i Libya. Til dette dystre bildet kan man blant annet legge til en enorm flyktningkrise, vertsnasjoner som kneler under presset, russisk innblanding, Iran-avtale med usikker framtid, et stadig mer autoritært militærregime i Egypt, kuppforsøk i Tyrkia. Lista er lang. Og dette var bare Midtøsten! I selskap av disse problemene er det ikke rart at Israel-Palestina konflikten faller på dagsorden.

Da Obama ga Generalforsamlingen en situasjonsbeskrivelse av verden sett fra Washington D.C., under fjorårets høynivåuke i FN, ble Israel-Palestina konflikten ikke nevnt med ett ord. Og konfliktens lave prioritet bekreftes også i et nylig publisert intervju i tidsskriftet Foreign Policy. Intervjuobjektet er Obamas Midtøsten-rådgiver, Robert Malley, en gammel traver i Washingtons utenrikspolitiske elite. Tidligere i hans karriere er det Israel-Palestina porteføljen han har jobbet mest med. Samme beskrivelse passer forresten også på en prikk på mannen som intervjuer Malley i Foreign Policy, Aaron David Miller. Begge har vært tett innpå konflikten og involvert i feilslåtte forsøk på fredsforhandlinger.

Men det var altså i gamle dager. I samtalen de to imellom er det IS, Iran, Syria, kjemiske våpen, og forholdet til Russland som dominerer. Obama kom inn i jobben med lovnader om å ende kriger i Midtøsten. Når han forlater jobben om seks måneder, er situasjonen nær motsatt av hva han ville: USA forblir fastlåst i en destabilisert region som de ikke kan fikse, men heller ikke forlate.

Hvor mye ansvar bærer Obama og hans administrasjon for at det ble sånn? Bør USA gå tyngre inn i krigene, eller snu ryggen til og trekke seg helt unna? Og hvilke omkostninger vil i så fall det få, i det lengre løp? Siste tids utvikling tyder på at ethvert rom som amerikanerne etterlater ikke forblir tomt lenge. En rekke andre aktører – statlige og ikke-statlige, står klare til å overta. Uansett om det er kvinnen eller klovnen som flytter inn i Det hvite hus i januar 2017, vil Midtøsten fra dag én by den nye presidenten på en haug av dilemmaer og realpolitiske hensyn han eller hun må manøvrere rundt. (Og er det ikke kvinnen, ja, så gud hjelpe oss alle.)

Obama administrasjonens prioriteringer for disse siste seks månedene, er, ifølge Robert Malley, kampen mot IS og oppfølging av Iran-avtalen, og politiske løsninger i Syria, Jemen og Irak. Israel-Palestina konflikten blir nevnt mer av gammel vane. Administrasjonen holder seg på en armlengdes avstand fra denne. De ser på diplomati som en skjør og litt eksklusiv vare, hvis kredibilitet ikke bør skusles bort på prosesser som alle vet er dødfødte. Og man kan vanskelig klandre dem. Er det én prosess som passer til denne beskrivelsen, så er det fredsprosessen mellom Israel og palestinerne.

Heller enn prat om å prate, som vel kan sies å ha vært arbeidsmetoden de siste årene, er administrasjonen nå innstilt på å hjelpe til med å skape de riktige forutsetningene for «meningsfulle» forhandlinger. Hva slags forutsetninger kan så dette være? Her blir det brått vagere. Både det palestinske og det israelske lederskapet snakker ofte om forutsetninger for fred, men de er sjeldent de samme. For det palestinske lederskapet har anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat vært én slik forutsetning. 136 land har allerede gjort det, men USA er ikke blant dem.

Det nærmeste palestinerne har kommet en amerikansk anerkjennelse er kanskje den de fikk høsten 2012, da Google erstattet «Palestinian territory» med «Palestine» i sitt system. Ja, utenom på kartet da.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!