Debatt

Brussel som skjellsord

Brexit, terrorister fra bydelen Molenbeek og ganske mange politiske vedtak – den ellers så fine byen Brussel får skylden for mye. For enkelte er dens navn nesten blitt et skjellsord.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Disse ord skrives fra et hotellrom i Brussel, der jeg har tilbrakt arbeidsukas tre siste dager på strategiseminar med styret i Norsk Redaktørforening. En av tingene vi er veldig opptatt av, er den økte polariseringen i offentligheten. Det bekymrer oss at meningsbrytning forvitrer og sklir over i skittkasting, og at færre vil lytte til andres argumenter.

05092014 
  
 Arne Strand Bylinebilde

For ganske nøyaktig 46 år siden hadde min kollega Arne Strand fullført tre år i denne nydelige byen. Hver mandag satte han seg på flyet fra Oslo, via Kastrup, til Brussel, og hver fredag kveld gikk turen hjem igjen. Pendlingen tok på familielivet, og Arbeiderbladet-redaktør Reidar Hirsti hadde lovet Brussel-korrespondenten permanent flytting til Belgias hovedstad så snart Norge var blitt medlem av EF. Sånn ble det aldri.

I stedet kan man faktisk si at Arbeiderbladets periode som en av Norges største aviser ble ødelagt av Brussel. Påstanden er like sleivete som da Storbritannias brexit-forkjempere ga Brussel skylden for alt som oppleves trist og vanskelig i det moderne England, men den har like fullt en snev av sannhet i seg. På Wikipedia kan vi lese at flesteparten av massemediene støttet opp om ja-siden før EF-valget 24. og 25. september 1972. Omtrent 86 prosent av det samlede avisopplaget ble utgjort av ja-aviser, og også LO og Norsk Arbeidsgiverforening (dagens NHO) var for medlemskap. Likevel sa 53,5 prosent av velgerne nei, og Arne Strand vendte hjem til en avis i fritt fall.

EF-striden ble ødeleggende både for Arbeiderpartiet som den gang eide vår avis og for Arbeiderbladet selv. Statsminister Trygve Bratteli gikk av som en konsekvens av valgnederlaget og to år senere ble redaktør Hirsti avsatt av Ap og LO fordi han ikke hadde vært lojal nok for medlemskap. Hirsti kjempet for at Arbeiderbladet skulle ha en åpen og opplyst debatt om EF-medlemskap. Partiet ville bare lese sitt eget ja-syn, og trodde kanskje at nei-innleggene i avisen hadde påvirket folk. Slik ble Hirsti den siste redaktøren som ble ofret for partipressen.

For Arbeiderbladet var det enda mer alvorlig at abonnentene var totalt splittet i synet på EF, og at de var uforsonlige overfor hverandres argumentasjon. Både ja- og nei-siden var like forbannet på en avis som hadde forsøkt å balansere mellom begge siders synspunkter. Derfor raste også opplaget fra 75.000 i 1971 til under 62.000 i 1974.

Så helt nytt er nok ikke at folk helst lytter til dem man er enige med fra før eller at synet på Brussel polariserer. God fredag!

Mer fra: Debatt