Debatt

Brunost no igjæn?

Frp kjemper mot de norske verdiene de sier de kjemper for.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter vaffel-, dusj- og barne-TV-utspillet til Sps nestleder Ola Borten Moe og Høyres kulturminister Linda Hofstad Helleland her om dagen, har en rar debatt om norske verdier beveget seg inn og ut av fornuften. Flere debattanter har satt en hel haug av skap på plass. Blant dem, noe overraskende kanskje, finner vi integreringsminister Sylvi Listhaug.

Hun har pekt, helt korrekt, på at viktige verdier i vårt moderne samfunn er ytringsfrihet, likestilling og religionsfrihet. «Det er disse tingene som er viktig. Ikke vafler, brunost og barne-TV på 80-tallet. Det er helt uforståelig», sa hun til VG. Nå kan det selvsagt diskuteres om de tre verdiene Listhaug løfter fram er spesielt norske. Det var strengt tatt ikke alt barne-TV på 80-tallet, heller. Så vidt jeg husker gikk det for det meste i diverse produksjoner fra DDR, Polen og Tsjekkoslovakia. Men la gå. Vel så viktig er det å se litt nærmere på hvordan hennes parti, Fremskrittspartiet, har slåss for, eventuelt mot, verdiene de nå maner til kamp for. Altså ikke barne-TV fra Øst-Europa, men likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet.

Vi kan begynne med ytringsfrihet. Det er liten tvil om at dette er en svært viktig verdi. Mer enn det, faktisk. Ytringsfrihet er en forutsetning for at et demokrati i det hele tatt skal kunne fungere. Ikke minst er det viktig at makthaverne i et land kan kritiseres, utfordres og til og med karikeres og latterliggjøres uten at slike ytringer skal straffes eller sensureres. Hvordan ser Frps rulleblad ut på dette området?

Da Scandinavian Traveler, flymagasinet som gis ut av SAS, hadde en kritisk og lang artikkel om skandinavisk høyrepopulisme – ført i pennen av den anerkjente og prisbelønte svenske journalisten Per Svensson – rykket Frp mannsterke ut. Carl I. Hagen mer enn antydet at SAS kunne miste økonomisk støtte fra Norge dersom selskapet ikke gjorde som regjeringen sa. I og med at Frp satt med finansministeren, var dette vanskelig å oppfatte som tomme trusler. Partiets nestleder, Per Sandberg, krevde at samtlige blader ble trukket tilbake. SAS gjorde som de fikk beskjed om av det norske regjeringspartiet. Alle magasinene ble samlet inn og destruert.

Da Tønsbergs Blad skrev flere kritiske artikler om Frp og gjorde en tabbe i forbindelse med en valgannonse, reagerte landets kommende justisminister. Anders Anundsen postet et bilde av et bål på Facebook og skrev at han brenner sine siste utgaver av Tønsbergs Blad. Han føyde til: «Jeg tillater meg å oppfordre alle som kan klare seg uten Tønsbergs Blad å avslutte sine abonnement og fjerne journalistene i TB fra vennelisten på Facebook. Jeg har allerede gjort det». Hans etterfølger, Per Willy Amundsen, vurderte å boikotte avisen Nordlys etter en artikkel om veiprosjektet E8. Da VG avslørte luksusreiser og turer for Frp-toppene og deres ektefeller på stortingsgruppas regning, startet Oslo ligningskontor bokettersyn. Frp nektet offentligheten innsyn i rapporten fra myndighetene. Da Antirasistisk Senter nevnte valgkampstøtten fra apartheidregimet i Sør-Afrika til Frp da Anders Lange var partiformann i en fotnote i en rapport, kontret Frp med trusler om å kutte statsstøtten til organisasjonen.

Man kødder ikke med Frp. Da den svenske komikeren Özz Nûjen kritiserte partiet for å ville massedeportere rumenere fra Norge, valgte NRK-programmet Skavlan å klippe bort hele ytringen. Også andre kritikere har opplevd ubehaget når Frps statsråder mobiliserer sine tilhengere til kamp mot uønskede meninger. I tillegg er Frp sterke motstandere av flere av de ordningene som styrker ytringsfriheten i Norge. De vil fjerne pressestøtten og NRK-lisensen, for eksempel. Dersom ytringsfriheten er en norsk verdi under press, må Frp bære sin betydelige del av ansvaret for at det er slik.

Hva med likestilling? Norge er, imponerende nok, et av verdens mest likestilte land. Selv om vi dessverre fortsatt ikke har full likelønn, og vi stadig opplever stygge eksempler på at voldtatte kvinner har en svekket stilling i det norske rettssystemet, er det ingen tvil om at vi har kommet svært langt. Hvor mye av dette kan vi takke Fremskrittspartiet for? Ikke noen verdens ting. Frp er mot kvotering, mot pappakvote, partiets fremste representanter går ikke i 8. mars-tog og er skeptiske til det de kaller «feministeliten». Statsfeminismen, som er sekkebetegnelsen på alle de viktige reformene som har brakt oss dit vi er i dag, er et skjellsord i Frp-kretser. Så nei, likestilling kan ikke hevdes å være en verdi Frp har stått opp for og kjempet for gjennom sin historie.

Det er også vanskelig å se Frp som en sterk forsvarer av religionsfrihet. Det gir mer mening å beskrive partiet som en varm forsvarer for én religions forrang og en konsekvent angriper av en annen religion og mange av den religionens uttrykk. Det er hevet over tvil at gjeninnføringen av K-en i KRLE-faget og gudstjenester i skoletiden utfordrer trosfriheten.

I den religionen Frp er mest opptatt av, heter det at man ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget. Det kan ligge noe i det. For eksempel kan det hende at Frps varme forsvar av likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet bare gjelder når disse verdiene er truet i det Frp gjerne vil kalle fremmede kulturer – og at det ikke er så nøye når de er truet i vår egen kultur. Et parti som ikke er opptatt av å forsvare sin egen kultur, men heller er ute etter å angripe andre, er kanskje ikke så interessant å snakke med om norske verdier?

Helt til slutt: Forhåpentligvis er norske verdier-debatten snart over i denne valgkampen. Kanskje vi kan snakke litt om hva slags skole Norge skal ha i framtida? Hvordan vi skal løse klimakrisen? Hvordan vanlige arbeidsfolk skal få beholde pensjonen sin når privatiseringsspøkelset banker på døren? Hvordan skatteinntektene kan hentes inn og distribueres mer rettferdig? Om omsorg er et offentlig ansvar eller ikke? For eksempel.

Vi skal tross alt velge et storting, ikke en verdikommisjon.

Mer fra: Debatt