La oss tenke litt stort, da. Litt kreativt. Når man først skal legge puslespillet Norge på nytt, kan vi vel ha det litt gøy med det? To ting vil jeg gjerne sende inn som endringsforslag først. Det handler om navn. Og det handler om størrelse. Glem Viken. Glem Stor-Drammen. Glem Asker-hvori-opptatt Hurum-Røyken.
Bring out the big guns. Jeg synes vi bare skal gå for «Østlandet».
Ofte tenker jeg at de som forbereder sånne prosesser burde ringe meg. Jeg har jo så mange gode idéer. Og erfaringer. Om livet, om logistikk, om familie, om kultur og nærmiljø. Er ikke dette kjerneoppgaver i alle kommuner og fylkeskommuner? Jeg er en blant mange med mye god, gammeldags smartness her ute.
Men altså: Østlandet. Det hadde gjort det hele mye enklere. Jeg er sikker på at kommende kommune- og fylkessammenslåinger kan spare masse på å hoppe over et par skritt i planlegginga, helt opp til én stor region, kall det gjerne megakommune. For husker du hvor grensa nå skal gå mellom den drammensbaserte nykommunen, Asker-Hurum(-og-var-det-Røyken), og hva som blir av Lier? Jeg er også meget bekymret for den uunngåelige konflikten mellom Viken og Vika. Endelsene her har potensielt krutt nok i seg til å splitte som riksmål mot nynorsk, som mellom by og land mann mot mann. Du må kanskje være norsk som minst andregenerasjon for å forstå dybden i det. Språkrådets leder og stednavnsekspert formulerte det slik i en kronikk på nrk.no: «Den naturlige formen vil være Vika, slik vi har som talemål rundt hele Oslofjorden.»
Uansett: Østlandet har intetkjønnsbøyning og dermed mye mindre konfliktpotensiale i seg. Tolk det du vil inn i dét.
Det handler ikke bare om administrasjonsnivå og størrelse. Vi må tenke på innhold også. Her er noen livserfaringer jeg gjerne øser av for planleggerne av, men også for innbyggerne, i den nye megakommunen:
Et regionsykehus’ lokasjon er ikke avgjort før første spadetak skjærer i jorda. Kanskje til og med ikke før siste. At det nye storsykehuset blir liggende på Brakerøya tror jeg når jeg får se det. Bare sånn til dere som begynner å dra på åra eller har andre helsemessige grunner til å ville bosette dere et steinkast unna medisinsk hjelp.
Setningen «Det tar bare en time fra Horten til Nationaltheatret» er aldri gyldig. Alle pendlere må alltid legge inn en tenkt halvtime ekstra, enten i reell reisetid eller i uforutsett morgentrøbbel nesten uansett hvor i den nye megakommunen du bosetter deg. Det hadde vært hyggelig med en regjering som gjeninnførte kompensasjon for pendling, men det tilhører et annet sakskompleks.
Og apropos pendlere: one app to rule them all. Please. Ingen overgangsbilletter. Lokale strekninger som regionalt.
Neste gang jeg leverer inn endringsforslag til omorganiserings-guden, skal jeg skrive en masse om innholdet. Skal vi først igjennom denne (for mange) smertefulle organiseringsrunden, bør vi også bruke muligheten til å hope uti noe som virkelig sier SPLÆSJ innen livskvalitet, identitet, transport, miljø, helse, kultur, skole, barn og aldersom. Men for nå, la meg bare kaste inn: kultur. Incentivstøtte som treffer de rette idémenneskene gir ringvirkninger som sjelden fanges opp av målinger. Blomstring rundt talenter, rundt små kulturbedrifter og -organisasjoner. Én gyllen mulighet, er å rette og skjevheten som ble vist i vinterens presseoppslag om hvordan en kommune som Drammen bruker nær ti ganger mer på idrett som på kultur. I Drammen bruker vi godt over 300 millioner på idrett. Nesten 40 på kultur (ifølge en opptelling i Drammens Tidende). Om kultursektoren ble avspist med bare bittelitt mer, tenk deg hvor mange donkeyboys og Attic-dansestudiostjerner vi kunne skiltet med på nasjonal og internasjonal himmel i framtida, om de både fikk gode musikkpedagoger og passende scener. For ikke å snakke om annet lønnsarbeid og møteplasser som oppstår. Helt sånn generelt sagt, altså. Vi kunne lansert Østlandsfestivalen. For deg som liker all slags musikk. Også til og med for deg som ikke liker musikk tror jeg vi skal klare å lage et hjørne, fult av jålete drikke eller ujålete mat. Megakommunens nye, brede festival favner alle.
Men tilbake til størrelsen: hvis Østfold, Vestfold, Akershus, Telemark skulle slå seg sammen, hvor blir det av byfølelsen vår da? Kommer jovial-stolte Drammen til å bli spist opp? Kanskje det ikke er verdens mest prekære spørsmål for oss akkurat nå mens vi forstatt er høye på å bygge den nye drammensstoltheten for fullt. Men sandesokinger, svelvikinger, eikerværinger er kanskje bekymra for sånt? Og får vi noen til å kjempe i mot hvis noen skulle rokke ved, si, vedtatte lokalisering for et nytt sykehus? Hvis noen skulle sitte langt unna og se at det var mye plass ledig på ei tomt, og akkurat derr kan jo noen inviteres til å bygge lønnsomme boliger? Åååå, nå hadde jeg visst midlertidig hukommelsestap, det er jo ikke sånn at vi trenger politikere og styringsorganer langt unna for at noe sånt skal skje. Emneknagg Ticon, emneknagg Marienlyst. Hehe.
Avstand eller ikke, en betryggende løsning kunne jo vært, innen den nye stor-regionen, å identifisere organiske, naturlige sentra, og bygge en og administrasjon rundt disse. Selv er jeg bitt av Strømsø-feberen som herjer på den gamle øya mellom Tangen, Austad, Smithestrøm og ælva. Vi kan opprette administrasjonskontor i Globusgården, etablere råd for høydebestemmelser på hus i sentrum og ha direkteavsetmninger for hva lokalskattene skal gå til. Ansette en rådgiver som er en kløpper på å søke storbymidler fra staten for å ivareta den mangfoldige befolkninga her. Satse på tiltak som bygger fellesskap. Dette nye nivået av fellesskap for minibyen … det kunne fått sine søstre i likeverdige enheter basert på Tangen og Bragernes, kanskje? Og hva bør man kalle det? Vi kunne sett til latin. Siden det er befolkninga som samles om noe, i fellesskap.
«Felles» på latin er … communis.