Debatt

Brendes utvalgte

Selvsagt trenger vi gode internasjonale handelsavtaler. Men hvilke er gode?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Sigbjørn Gjelsvik, Senterpartiets førstekandidat i Akershus

Utenriksminister Børge Brende har invitert sjefen for Verdens handelsorganisasjon (WTO) og et tjuetall WTO-land til et ministermøte i Oslo 21.–22. oktober. Målet er å få fart i liberaliseringen av verdenshandelen, som har møtt stor folkelig motstand. Dette blir ønsket velkommen av flere, blant dem avdelingsdirektør Tore Myhre i NHO. I et innlegg i Dagsavisen den 18. oktober skriver han: «Internasjonal handel er en forutsetning for økonomisk vekst og flere arbeidsplasser. Vi trenger derfor gode internasjonale handelsavtaler, om det er EØS, TTIP eller TISA.»

Selvsagt trenger man gode internasjonale handelsavtaler. Så er spørsmålet hva som ligger i «gode». Senterpartiet mener en god handelsavtale er en avtale som er basert på samarbeid mellom selvstendige land. En god handelspolitikk sikrer at hvert enkelt land har mulighet til å ivareta egen matsikkerhet, bygge opp et nasjonalt næringsliv og tilby innbyggerne gode offentlige tjenester. WTO trekker i motsatt retning gjennom å legge sterke føringer på medlemslandenes økonomiske politikk i form av krav om redusert tollbeskyttelse og en kraftig liberalisering av handel med tjenester.

Økende folkelig motstand har lagt en brems på videre liberalisering av verdenshandelen og prosessen til TTIP. Meningsdannere og politikere legger ansiktene i alvorlige folder mens de viser til de høyreorienterte delene av Brexit-bevegelsen og Trumps USA når motstanden skal kontres. Trumpifiseringen av meningsmotstanderne tilslører at kritikken mot den globaliserte økonomien er like sterk fra sosialisten Bernie Sanders. Både Frankrikes sosialistiske president Francois Hollande og Labour-leder Jeremy Corbyn har lovet å stoppe TTIP, og sterke stemmer på den europeiske venstresiden har kritisert globaliseringen i årevis fra et demokratisk ståsted. I WTO har land som Brasil og India stukket kjepper i hjulene for USA og EU.

Brende kunne valgt å ta inn over seg den folkelige motstanden mot den liberaliseringspolitikk som ligger til grunn for TTIP, TISA, EU og WTO. Isteden prøver han å fortsette i samme spor, sammen med sine utvalgte liberaliseringsvenner. Enighet mellom noen få land skal i neste omgang brukes som brekkstang for å få gjennom tilsvarende regler i WTO. De som er motvillige, skal plasseres på gangen og først inviteres inn når liberalistene har formet den nye politikken. Dette er et stort demokratisk problem. Ikke minst rammer det demokratiet når den økonomiske politikken ikke lenger er underlagt parlamentarisk kontroll. Senterpartiet mener kraftig liberalisering er feil politikk, men viktigst av alt: Et minstekrav til demokratiet må være at den økonomiske politikken skal utformes av politikere som har vunnet flertall gjennom valg.

Senterpartiet kritiserer det tankegodset som ligger til grunn for WTO og flere andre internasjonale handelsavtaler. Det hjelper ikke at den økonomiske veksten i Kina øker, så lenge forskjellene mellom de fattige på den kinesiske landsbygda og den framvoksende kinesiske middelklassen blir stadig større. Vi mener det er misforstått solidaritet å rasere nasjonale velferdsordninger i rike land for at stadig større rikdommer skal samles hos en liten elite i fattige land.

«Vi liker våre amerikanske eller japanske biler, våre flatskjermer og våre smarttelefoner,» skriver Myhre. «De [multinasjonale selskapene] har gjort hverdagen bedre for oss alle. Og det er konkurransen mellom dem som gjør at de kommer opp med stadig bedre produkter,» skriver Myhre. Men han tar feil når han skriver om «oss alle» – et ikke ukjent historisk fenomen. Da de amerikanske grunnlovsfedrene slo fast at «all men are born equal», var det hvite, jordeiende menn det dreide seg om. «Alle» var med andre ord ikke alle.

Vinnerne av den globaliserte økonomien er de som fortsatt har råd til å kjøpe tjenestene og varene noen andre produserer. Globaliseringskritikerne er opptatt av de som utfører tjenestene og produserer varene. Denne gruppen er fanget i en nedadgående økonomisk og sosial spiral. Mange av dem bor land som er i oppbyggingsfasen av sin økonomi, som kunne hatt god bruk for muligheten til å bruke nasjonale virkemidler.

Det norske samfunnet er på sin side fortsatt relativt egalitært. Det høye lønnsnivået for norske arbeidere har vært basert på en forestilling om at den som lager stolen, også skal ha råd til å sitte i den. Den som klipper håret på andre, skal slippe å måtte klippe sitt eget for å spare penger. Den som jobber i barnehage, skal ikke måtte lure på hvordan de selv skal ha råd til å sikre omsorg for sine egne barn. Og når det kommer til stykket, er det slike nære ting de mer abstrakte begrepene «varer» og «tjenester» handler om.

I en tale den 2. januar i år omtalte Børge Brende WTO som et «bolverk mot proteksjonisme». Brende vil med andre ord demme opp for tanken om at hvert land skal ha mulighet til å produsere mat til egen befolkning, bygge opp et nasjonalt næringsliv og utvikle gode velferdstjenester. Historisk har vi hatt perioder med kraftig proteksjonisme og andre perioder med kraftig liberalisering. Begge deler har slått feil i sin mest rendyrkede form. En handelspolitikk som primært tjener de store multinasjonale aktørene, er ikke en «god» handelspolitikk.

Myhre etterlyser mest mulig rettferdig konkurranse. «Det kan internasjonale avtaler bidra til,» skriver han. Da må de imidlertid også utformes slik at de har den effekten. Her har WTO et stykke å gå.

Mer fra: Debatt