Etter min vurdering har statsministeren stått for den beste opptreden av en norsk regjeringssjef i Washington gjennom tidene. Suksessen ligger i flere trekk.
For det første, språket. Erna er fra Bergen der de tydeligvis har en mer avslappet og grei holdning til engelsk. Litt aksent her og der, men i en helt annen klasse enn sine forgjengere i lignende situasjoner. Hun hadde full kontroll over fremføringen, med både kontinuitet og evne til å skifte både tema og ordforråd.
Og språket var integrert i en mer helhetlig og overordnet personlig kontroll. Ikke tegn på verken nervøsitet eller usikkerhet. Norges førstedame var på toppen av spillet. Sammenlignet med Trumps stadige gjentakelser, overdrivelser, kunstige grimaser og hyppige selvmotsigelser, var Erna rolig, klar og treffende poengtert. Kontrasten var slående. Trump ble avslørt for den han er: en talentløs, nærmest komisk, stand-in for President.
Når det gjelder Ernas opptreden med hensyn til innhold, er situasjonen mer variert. Hun får klar uttelling for måten hun utnyttet Trumps egne markeringer om handel og miljø til å fremheve betydningen av "det grønne skiftet" for økonomisk utvikling. Men hun gikk klart glipp av sjansen til å profilere Norge som et ledende land med hensyn til internasjonalt samarbeid, bistand, bærekraftig utvikling og – ikke minst akkurat nå – engasjement i flyktningkrisen. Her kunne hun, uten det minste problem, ha lagt inn en åpen appell til Trump om å opprettholde USAs andel av bidragene til UNWRA – FNs bistandsprogram for Palestina.
Men hun gjorde ikke det. Hun valgte å vise fram sitt eksepsjonelle politiske talent på Trumps sær-politiske halvbane. En imponerende opptreden i et amerikansk skuespill med tragiske undertoner, der implikasjonene for Norges ve og vel er temmelig upredikerbart. Det kan gå bra. Men det kan også vise seg å bli veldig kostbart å ha "mest favorisert" partnerstatus i Donald Trumps "America-First Enterprise".