KONTROVERSIELT: Spekter-lederens utspill om at deltidsjobbende kvinner uten barn heller vil    shoppe på CC Vest på Oslos vestkant provoserte mange forrige uke. FOTO: AUDUN BRAASTAD/ NTB SCANPIX

KONTROVERSIELT: Spekter-lederens utspill om at deltidsjobbende kvinner uten barn heller vil shoppe på CC Vest på Oslos vestkant provoserte mange forrige uke. FOTO: AUDUN BRAASTAD/ NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

17-01-2018

Brattens shoppende luksusdyr

Å «prioritere knallhardt» for å balansere toppstilling med familieliv er ikke for alle.

Anne-Karin Bratten i Arbeidsgiverforeningen Spekter, mener det er uforståelig at kvinner uten barn jobber mer deltid enn småbarnsmødre. De vil heller shoppe, gå på spa og reise på jenteturer, uttaler hun til Dagens Næringsliv. Hvis ikke ordet hadde mistet omtrent all verdi i løpet av året som har gått, ville jeg vært fristet til å erklære meg krenket.

Med sin uttalelse maler Bratten et bilde av frivillig deltidsarbeidende kvinner som luksusdyr, fullkommet tilfreds med et liv i økonomisk avhengighet. Hun skjønner ikke hvorfor de ønsker dette, kvinnene taper pensjonspoeng og «sitter igjen alene den dagen mannen stikker fra dem». Kvinner som kan, burde jobbe fulltid, mener Bratten, for shopping og jenteturer er ikke bærekraftig.

Det er naturligvis viktig at kvinner ivaretar sin egen økonomi, og sikrer seg for framtiden. Skal man jobbe deltid må man tenke annerledes om både pensjonstilværelsen og sin egen situasjon ved et evt. samlivsbrudd. Jeg er enig i Brattens poeng at kvinnen ikke skal være avhengig av mannen, verken nå eller «når mannen stikker fra dem». (For øvrig, over 50% av alle ekteskap ender med at ingen av partene går fra hverandre før en av dem dør) At kvinner frivillig jobber deltid er ikke ensbetydende med at hun er uselvstendig, ambisjonsløs, eller usolidarisk.

Bærekraft måles i flere faktorer enn økonomisk vekst. Det måles også i sosiale forhold, og miljøforhold. Er det til fordel for miljøet at høyest mulig prosentandel av en befolkning jobber mest mulig? Neppe, høyere inntekt pr. husholdning fører sannsynligvis til økt forbruk, noe som selvfølgelig er bra for den økonomiske veksten, men ikke for miljøet. Om noe, burde vi alle bremse det vanvitte forbruket vi har hatt til nå – DET ville vært bærekraftig for miljøet og framtiden – men kanskje ikke for økonomien i øyeblikket. Dette er uansett en mer nyansert debatt enn den Bratten åpner for med sine uttalelser om kaféliv og spaopphold.

Brattens personlige valg om å «prioritere knallhardt» for å balansere sin toppstilling med familieliv, er ikke for alle. I en tid der tidsklemma, stressrelaterte sykdommer og økende antall sykmeldinger pga utbrenthet er en kjempeutfordring for arbeidstagere og arbeidsgivere, skulle man tro at de som velger en annen livsstil var inne på noe riktig. Det ligger i tiden å søke tilbake til noe grunnleggende. Noe som er langsommere, som gir oss mer kvalitetstid, og ikke nødvendigvis på et kjøpesenter. Det er ikke uten grunn at vi benker oss foran «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og alle variasjoner av «Minutt for minutt». Som nasjon er vi svært velstående og det gir oss rom for selvrealisering. Det er et privilegium som bidrar til å score nordmenn i toppen av statistikker over verdens lykkeligste land. Lykke er bærekraftig. Det er en ressurs som bidrar til god helse. Hva selvrealisering innebærer er helt ulikt fra menneske til menneske. For Bratten og hennes like, er det sannsynligvis evnen til å takle høyt tempo og store utfordringer. For andre er det å ha mer tid til de tingene som betyr noe for dem. At kvinner velger å jobbe deltid for å dyrke sine luksusvaner og egoistiske behov er en uhyrlig overforenkling av et svært komplekst bilde.

Denne forsvarstalen høres kanskje ut som den kommer fra en kvinne som jobber deltid. Det gjør jeg ikke. Jeg startet min egen, knøttlille bedrift da jeg var 20 år, og driver den fortsatt, 20 år senere. Jeg delte begge barselpermisjonene 50 prosent med mannen min, og har jobbet seks dager i uken mesteparten av mitt yrkesaktive liv. Jeg styrer dagene min selv, og har, som Bratten, kunnet prioritere både jobb, barn og familie. Barna mine er fortsatt i småskolen, men når de blir selvstendige vil jeg fremdeles ha 15–20 år igjen i arbeidslivet. Hvis ikke mannen min har «stukket av fra meg enda», vil jeg dele de årene med ham, og forhåpentligvis jobbe mindre enn vi gjør nå. Vi prioriterer tid framfor forbruk, også i dag. Det er kanskje ikke bærekraftig nok for Bratten. Men det er det for oss.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!