Er Ungarns brøleape, Viktor Orbán, virkelig Europas viktigste fyrtårn? FOTO: FERENC ISZA/NTB SCANPIX

Er Ungarns brøleape, Viktor Orbán, virkelig Europas viktigste fyrtårn? FOTO: FERENC ISZA/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

14-05-2018

Brøleapepolitikk

Det var en gang tvilen kom oss alle til gode.

Fra øst til vest i Europa – og i USA og andre deler av verden, for øvrig – ser vi for tida ut til å foretrekke politikerne som er mest skråsikre og gauler høyest, gjerne i bar overkropp på en hest.

Machopolitikere, som forfatteren Ian Buruma har kalt dem.

Nå har politikk lenge vært en øvelse for dem som får et kick ut av verbal boksing, men politikere som Erdogan i Tyrkia, Putin i Russland og Orban i Ungarn, har tatt machoismen til et helt nytt nivå. Cirka til puberteten (unnskyld, ungdom). Landene styres ikke etter partiprogrammer, parlamentariske kompromisser eller ideologier, men etter dagsformen til testosteronet. Mansplaining 24/7. De brøler til innvandrere, de brøler til Brussel, de brøler til media og andre elitefeminister, så går de og legger seg, hese og tilfredse, før det er på’n igjen neste dag.

I Tyrkia, som i Russland, har velgerne alltid blitt tiltrukket av sterke menn med diktatoriske aspirasjoner, men nå vil de ha sånt i USA også, og høyrepopulistiske figurer utgjør en ikke ubetydelig utfordring i Vest-Europa. En usikker verden krever åpenbart skråsikre svar.

Ungarns statsminister Viktor Orbán fikk fornyet tillit i fire år nå i april. Hans inspirasjonskilde for den strenge innvandringspolitikken, er franskmannen Renaud Camus, det ekstreme høyres uoffisielle sjefideolog. I november stiftet han National Council of European Resistance, fra nå av kalt Brøletinget på folkemunne. Hensikten er å bekjempe innvandring til Europa. Blant medlemmene finner vi den tidligere presidenten i Tsjekkia, Václav Klaus, og flere tidligere medlemmer av Europaparlamentet.

Camus var raskt ute med å gratulere Orban med seieren, og i et åpent brev hyller han Orban som Europas viktigste fyrtårn for tida. Ungarn, slik Camus ser det, er det beste bolverket mot en muslimsk invasjon, som vil føre til at Europas «urbefolkning» blir byttet ut.

Danske Weekendavisen publiserte forrige helg et intervju med Camus. Da journalisten innvendte at verken statistikk eller annen fakta var på høyreideologens side, avviste han det med ... subjektivitet. «De minner om 1600-tallets astrologer. De ble jo også oppfattet som seriøse vitenskapsmenn den gang. Og i dag forsøker statistikere å vise med tall og tabeller at jeg ikke har rett. Men de kan jo ikke si imot folks opplevelser. Erfaringen er beviset».

Dette gubbeveldet er en fare for demokratiet og ytringsfriheten og kvinner og sannheten og alt annet som er bra med moderniteten, men et mer fundamentalt problem blir ofte oversett og rammer langt flere enn de som befinner seg i ytterlighetene. For uansett om du befinner deg til høyre eller venstre eller i sentrum, forventes det at du har skråsikre og enkle svar, og at du svarer kjapt. Helst i går.

Om det er Facebook og Twitter som imiterer Orban og Erdogan eller om det er Orban og Erdogan som imiterer Facebook og Twitter, er ikke godt å si, men universene minner mistenkelig. De opprettholdes av polarisering. Verken i Budapest, i Ankara eller i Silicon Valley er det noe som heter «hm, usikker». Tenk om Google svarte det en gang: «Godt spørsmål, Herr Bromark, men jeg vet ikke». Vi lever i skråsikkerhetens tid og tvilen har skrinne kår. Og brøleapene leder an.

Ahmed Akkari var også en sint mann. Han ble født i Libanon, men vokste opp i Danmark, og frontet imam-opprøret mot karikaturtegningene i Jyllands-Posten i 2005. Siden ble han en angrende synder. Han forlot islamismen, og konverterte til ytringsfrihetismen. Siden har han foretatt en dannelsesreise bakover i europeisk historie og funnet fram til humanismens kjerne: Tvilen. Toleransen. Tvisynet. Sist uke utga han sin siste bok, med den kontrære og provoserende tittelen «Mod til at tvivle». Den tidligere ekstremisten har skrevet en hyllest til tvilen. Vakrere blir det neppe.

Så står de der, nesten side om side, Ahmed Akkari og Renaud Camus, i forrige ukes Weekendavisen, og insisterer på hvert sitt vis (lavmælt versus bombastisk) at de representerer Europa og Europas verdier. Og de har nok rett begge to. Europa er Sokrates, opplysningstiden og italienske sykler, men det er også inkvisisjon, nazisme og britisk mat.

Europeeren kan bringe menneskeheten framover med grandiose ideer, spektakulære oppfinnelser og statsledere av verdensklasse, andre dager blir hun fristet av sine indre demoner og da ender det som regel med ostepopfråtsing, gjørmebryting eller en fem år lang krig. Kontinentet burde ikke vært oppkalt etter en fønisk prinsesse, men etter den romerske guden Janus, kjent for å ha to ansikter vendt fra hverandre, der det ene representerer barbari, det andre sivilisasjon.

Janus var guden for overgangsritene, veiskillene, paradigmeskiftene. Guden for der vi omtrent står nå. Norge er ikke Ungarn, Tyrkia eller USA, men vi har sterke brøleapetendenser i norsk politikk også. Så neste gang du hører en politiker si at ting er komplisert eller at han ikke vet svaret på et spørsmål og trenger å gruble på det til over helgen, gi ham din stemme. Han er den modigste blant oss.

Stian Bromark er redaktør i Agenda Magasin og Res Publica.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!