Debatt

Brå slutt for Sarkozys lange marsj

Det ser helblått ut før presidentvalget i Frankrike.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Søndag kveld ble Nicolas Sarkozy parkert og ydmyket for åpen scene. Strategien hans for å gjenerobre presidentmakten i Frankrike ble revet i filler. Av hans egne. Høsten 2014, over to år etter at han tapte presidentslaget mot Francois Hollande, varslet Sarkozy at han var tilbake, at han hadde lagt ut på «en lang marsj». Til stram regi steg han inn igjen på den politiske scenen, som frelseren som skulle totalrenovere gaullistpartiet og løfte det til seier i presidentvalget neste år. Sarkozys lange marsj fikk en brå slutt søndag, under første runde av valg til presidentkandidat for høyrepartiet Republikanerne, arvtakeren etter det gaullistiske UMP. Andre runde kommende søndag står mellom to tidligere statsministere: Francois Fillon (44,2 prosent) og Alain Juppé (28,4 prosent). Søndag erklærte Sarkozy nederlaget, og ga sin støtte til Fillon, som står nærmere ekspresidenten enn den mer sentrumsvendte Alain Juppé.

Sarkozys nederlag er det mest oppsiktsvekkende ved søndagens valg. Fire millioner deltok i det første primærvalget i partiet. Flere millioner betalte altså to euro og erklærte støtte til partiets verdier, for å kunne delta. Det viser hvor mye som står på spill i dette valget. Folk brukte søndag på å gå å stemme fordi de vet at sannsynligheten er svært stor for at andre runde i presidentvalget om fem måneder kan stå mellom Republikanernes kandidat og Marine Le Pen fra ytre høyre fløy.

Republikanernes kandidat er storfavoritt til å bli landets neste president. Men frykten for Le Pen som president bidro trolig til oppslutningen. Valget har vakt debatt også på venstresiden, der noen har argumentert for å la høyresiden holde på for seg selv, mens andre har argumentert for å gjøre valget til en folkeavstemning om Sarkozys comeback i fransk politikk. Det kan ha bidratt til nederlaget. Det har handlet om å stanse Sarkozys vei tilbake til makten, om å slippe å stemme på ham i en eventuell andre runde av presidentvalget, etter en valgkamp som for Sarkozy har handlet om å legge seg tettest mulig opp mot Marine Le Pen og Nasjonal Front, med innstramninger i innvandringen, klimaskepsis og burkiniforbud blant elementene. Få politikere har vært et like sterkt uttrykk for det de i Frankrike kaller «lepenisering», et begrep som beskriver hvordan ytre høyres retorikk og politikk normaliseres ved at politikere fra andre partier overtar elementer fra den. Nasjonal Fronts største innflytelse er hvor mye de faktisk har flyttet fransk politikk til høyre, samtidig som de knapt har vært representert i parlamentet.

Målingene peker én vei: Mot at Le Pen går videre til andre runde av presidentvalget, der hun altså vil stå mot Republikanernes kandidat. Ting kan selvsagt skje på fem måneder, men for en splittet venstreside kan 2017 bli en reprise på 2002, da Sosialistpartiets Lionel Jospin ble parkert allerede i første runde, og venstresiden sikret erkefiende Jacques Chirac en ny runde med en overveldende oppslutning på 82 prosent av stemmene. Alt for å stanse Jean-Marie Le Pen. Den gang kom Le Pens deltakelse i andre runde som et sjokk. Nå er den ventet.

Etter søndagens valg peker det mot Le Pen vs. Fillon. Den faktiske trusselen om en seier til Le Pen gjør at det skal mye til for at ikke Fillon vinner en slik duell, selv om det for mange vil sitte langt inne å stemme på en konservativ tilhenger av Margaret Thatcher, en mann som stemte mot at folk av samme kjønn skulle kunne gifte seg, som vil redusere antallet offentlig ansatte med 500.000, heve pensjonsalderen, utvide arbeidsuka og kutte skattene. En seier for Fillon kan også påvirke hva president Francois Hollande gjør. Neste måned skal Hollande si hva han gjør, om han stiller for en ny runde. Det spekuleres nå i om en seier til Fillon vil bidra til at Hollande går for gjenvalg, fordi det i Sosialistpartiets leir anses lettere å mobilisere mot en «thatcheristisk» Fillon.

Hollandes problem er at han er historisk upopulær, det skal svært mye til for at han skal makte å samle venstresiden bak seg. Etter presidentvalget i 2002 var Sosialistpartiet i sjokktilstand. De hadde vært vitne til hvordan kjernevelgere i arbeiderklassen forlot partiet og bidro til å gi Le Pen en plass i andre runde. Front National fisker fortsatt etter stemmer i kjerneområder for venstresiden, steder med sosial misnøye, som i nord, der barn og barnebarn av gamle gruvearbeidere sliter med å finne jobb, og industriarbeiderne frykter for sine arbeidsplasser. Da Hollande ble valgt var det med lovnader om sosial omfordeling og reforhandling av EUs finanspakt, balanse i budsjettet skulle sikres ikke bare med ensidig kuttpolitikk, han varslet også 75 prosent skatt på inntekter over en million euro.

Bruddet med kuttpolitikken kom ikke, og Hollande har ikke lyktes med å få snudd økonomien eller få bukt med en skyhøy arbeidsløshet. Le Pen har spilt på den sosiale misnøyen, med enkle populistiske svar, og et målrettet arbeid for å normalisere partiet, ved å slipe vekk den mest vulgære og rasistiske retorikken Jean-Marie Le Pen ble så berømt for, fra den offisielle retorikken. Det har lykkes, og trusselen fra ytre høyre er blitt større.

Mer fra: Debatt