Debatt

Bortviste elever blir ikke borte

Ungdommene i Osloskolen får ikke hjelp til å håndtere det vanskelige om vi skyver dem fra oss.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Julian Söderberg, fylkesleder i  Elevorganisasjonen i Oslo, og Edvard Udnæs, politisk nestleder i Elevorganisasjonen i Oslo

Enkelte elever skaper problemer i Osloskolen. Dette er ungdommer som har problemer selv. De kan slite med familieforhold, økonomiske forhold, venner og rus. Det er viktig at ungdommene får hjelp til å håndtere det som er vanskelig. Dette får de ikke om vi skyver dem fra oss.

Alle har lik rett til opplæring. Det faktum at politikerne nå vil bortvise elever over lengre tid, i stedet for å hjelpe dem, er urovekkende. Vi kan selvfølgelig ikke tolerere vold i skolen; skolen skal være et trygt og godt sted å være for alle. Men vil det hjelpe å bortvise elever som bruker vold? Det er ikke slik at elever blir borte ved at de blir bortvist. De fortsetter sine liv, men uten den strukturen, meningen og det oppdragende miljøet de hadde på skolen. Vi vil likevel møte dem i byen. Det kan hende de bor i nabolaget vårt. Våre barn kan møte dem på fest. Vi har derfor alt å vinne på at også disse ungdommene lykkes. Her trenger skolen hjelp fra personer fra ulike yrkesgrupper som kan møte ungdommen med klokhet og varme. Skolen selv vil være et viktig bidrag til at ungdommene opplever struktur i dagene sine og får sjansen til å nå mål for framtiden.

Å bortvise en elev, gir ugyldig fravær. Dermed fikk bortvisning mye større konsekvenser allerede da fraværsgrensen ble innført forrige skoleår. Selv en bortvisning på fem dager, som rektor selv kan vedta, kan nå føre til at en elev mister karakteren i ett eller flere skolefag og må ta ett år om igjen. Det er allerede grunn til skepsis om denne innskjerpingen har hjulpet. Vil det da hjelpe med ytterligere innskjerpinger? Inngripende tiltak som bortvisning eller fotfølging av elever kan i ytterste konsekvens føre til eksplosiv utagering og oppsøking av ekstreme miljøer for aksept og tilhørighet. Utdanningsdirektoratet skriver i sitt Rundskriv om Ordensreglement at «bortvisning ofte, og særlig i grunnskolen, vil være en svært lite hensiktsmessig reaksjon overfor elever med atferdsvansker».

Tiltak som å fotfølge elever som kan være voldelige, bør dessuten brukes med forsiktighet. Tiltakene bør være minst mulig inngripende for eleven det gjelder. Samtidig vil hensynet til andres sikkerhet veie tungt. Skolen kan inngå en frivillig avtale med en elev om å ikke bevege seg på hele skolens område, men skolen har ikke anledning til å bruke makt. Kun politiet kan ilegge besøksforbud, f. eks. ved at en elev ikke får nærme seg en annen elev, verken på skolen eller privat.

Krisemøter er gjennomført og varselflagg er heist opp. Politikere har nikket enig om at noe må gjøres – snarest. Forventninger må innfris, og posisjoner må opprettholdes. Det er imidlertid påfallende at det bare én dag etter at Ungdommens Bystyremøte stemte for at de ønsker mindre overvåking av skoler i skoletiden, så besluttes det motsatte av Bystyret i Oslo. Mer overvåking skal nå sikre ro og orden på skolene, ifølge politikerne. Men vil overvåking virkelig hindre at uønskede hendelser finner sted? Eller vil det skape alternative arenaer, bortgjemt fra overvåkingskameraer?

Vi som representerer elevene dette angår, reagerer på at det ikke har vært større åpenhet rundt prosessene som angår dem, og ønske om å løfte frem flere stemmer som ikke tilhører politikere. Hvorfor er det ikke innkalt til åpent dialogmøte? Kompliserte utfordringer som de vi står overfor på enkelte av skolene våre krever å løses, og løftes, i flokk. Da er vi avhengig av å høre stemmen til både elever, foreldre og skoleansatte i tillegg til fagmiljøet i barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste, skolehelsetjenesten, konfliktrådet og politiet. Frivilligheten og fritidstilbudene må også få veie inn.

Vi er glade for at vi har politikere som med de beste intensjoner forsøker å gjøre hverdagen bedre for flest mulig elever og ansatte i Osloskolen. I skolen finner vi tross alt samfunnets byggestener: fremtidens ansatte og ledere. Morgendagens politikere. Våre egne barns fremtidige kollegaer og de som skal ta vare på oss når vi blir eldre. Men nettopp derfor er det så viktig at politikerne våre ser viktigheten av at hele miljøet trekkes inn i skolen – også i vanskelige saker. For å gjøre det, må vi snakke sammen, og elevstemmen må løftes fram.

Unge lovbrytere må selvfølgelig stå til ansvar for sine handlinger. Men løsningen ligger ikke i ytterligere ekskludering og stigmatisering. Det har sannsynligvis disse ungdommene opplevd i flere år allerede, og om bystyrets siste vedtak rundt overvåking blir stående, risikerer vi at vi beveger oss mot et kaldere samfunn hvor følelsen av utenforskap forsterkes i og av skolen. Som skolebyråd Tone Tellevik Dahl selv sa i Dagsavisen 25. august: «Mer politi, videoovervåking og narkohunder i skolen, [er] i beste fall naivt: Dette vitner om manglende forståelse for kompleksiteten i utfordringene mange skoler og elever sliter med, og reduserer problemet til et spørsmål om vold og krim».

Mer fra: Debatt