Debatt

Blytunge forhandlinger

Ønsker KrFs Kjell Ingolf Ropstad egentlig å lykkes i regjeringsforhandlingene?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det ville ha blitt følelsesmessig vanskelig for Knut Arild Hareide å forhandle med Ap og Sp. Det vil bli enda tyngre for Ropstad å være KrFs forhandlingsleder mot Frp, Høyre og Venstre.

Vanligvis er det motparten en politisk forhandler har grunn til å frykte. Slik er det ikke nå. Det er god grunn til å tro at Erna, Siv og Trine vil være myke som fløyel.

Denne gangen er det partifellene nestlederne har grunn til å frykte. Å forhandle på vegne av et parti som er delt på midten, må være et mareritt. Situasjonen var vanskelig rett etter KrFs landsmøte 2. november, og den har forverret seg ytterligere for dem som skal forhandle.

De som er motstandere av å gå inn i Solberg-regjeringen, legger et voldsomt press på forhandlingene ved å antyde at de kan bryte ut og danne et nytt parti. Ofte er slikt tomme trusler, men sikre kan nestlederne ikke være. I de siste ukene har det bygget seg opp et betydelig raseri i mange KrF-miljøer.

Arne Strand: At Erna tør!

De er sinte på Rogaland KrF for at fylkespartiet valgte å kjøre hardt mot hardt da en helblå delegasjon ble sendt til landsmøtet. Til tross for sterke oppfordringer, nektet fylkesleder Oddny Helen Turøy å gjøre noe med vedtaket. Det er forståelig. Å kalle inn til nytt møte, ville vært vanskelig. I politiske prosesser er det slik at «gjort er gjort og spist er spist». Det gjelder å vite hva man er med på. Det er ingen angrepille å ta.

Få dager etter landsmøtet sørget Turøy for at sinnene kom skikkelig i kok i den røde leiren. Hun hadde sikkert et ønske om å starte forsoningsprosessen raskest mulig. Etter det store landsmøteslaget, fant Turøy det for godt å beklage hva hennes fylkeslag hadde vært med på. Mange opplevde det som et forsøk på å få både i pose og sekk.

Rogaland KrFs holdning ble tungen på vektskålen. Når lederen i etterkant gir uttrykk for bondeanger, har det ingen innvirkning på det formelle vedtaket, men det svekker likevel legitimiteten til forhandlingene som nå skal innledes. Ropstad må kjenne på en følelse av å sitte ved forhandlingsbordet som følge av et arbeidsuhell.

Det gjør ikke saken lettere at mange i KrF også er sinte på hvordan enkelte Hareide-motstandere reagerte på statsminister Erna Solbergs abortinvitt rett før det avgjørende møtet. Følelsen av at de gjorde det til en altfor betydningsfull sak, har forsterket seg de siste par ukene. Dette går rett inn i kjernen av det som mange opplever som et av KrFs største problemer, nemlig at enkeltsaker skygger for helheten.

De siste årene har man ved valg både i USA og Brasil sett hvordan abortspørsmålet brukes som frieri overfor kristne velgere. Donald Trump spilte sterkt på dette, og Jair Bolsonaro kopierte Trump-oppskriften med hell ved høstens valg i Brasil.

Så skjedde det samme med mange av KrFs fremste tillitsvalgte. Det var ikke velgeren på grasrota som lot seg lokke, men de som bør ha et helhetsperspektiv. Oppgjør med kristenpopulistisk tenkning var noe av det Knut Arild Hareide ønsket da han satte i gang i prosessen. Etter hvert kom den helt ut av kontroll både i partiets grasrot, men kanskje mest hos de tillitsvalgte. Det gjør det enda vanskeligere å se hvordan KrF skal komme seg velberget ut av det som er skjedd.

Når et parti er delt på midten og står i fare for å miste sin leder, er det ingen smal sak å finne en ny samlende kandidat. Lykkes Ropstad i forhandlingene med Solberg, må partiet på lederjakt, men det er ikke sikkert at han som eventuelt har ført KrF inn i regjering blir partiets neste leder.

Ropstad kan ikke annet enn å forholde seg til vedtaket i landsmøtet, men det kan ikke betegnes som spekulativt å spørre om nestlederen egentlig har lyst til å lykkes med de forhandlingene han skal lede? For en gangs skyld er ikke begrepet «politisk kaos» et for sterkt uttrykk.

Mer fra: Debatt