Medvirkning er i plan- og bygningsloven omtalt i § 5–1 og er definert som enhver som fremmer planforslag, skal legge til rette for medvirkning. Kommunen skal påse at dette er oppfylt i planprosesser som utføres av andre offentlige organer eller private. Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning. Aktiv eller reell medvirkning er et mye benyttet ord i vår tid og er vel noe de fleste vil tenke på som helt avgjørende for å kunne si om en prosess er god eller dårlig, om det blir et ønsket resultat eller ikke. Dette å sikre nødvendige innspill, tilrettelegge prosessen sammen med de det faktisk gjelder, ta de med på råd og ikke minst lytte til folket og sørge for tilpasning/harmonisering til områdene det gjelder, det bør være et minimum for å oppnå ønsket resultat.
Jeg sikter selvfølgelig i denne sammenheng til den by-omspennende transformasjonsprosessen med såkalt klimavennlig fortetting rundt knutepunktene, Det skal bygges i rekordtempo, masse leiligheter (hvem har spurt om det er dette som er behovet/ønske for Oslos befolkning), det skal være tett (hvem ønsker dette i 2018?), det skal være høyt (jo høyere jo bedre – hvem ønsker egentlig det?) og grønt (akkurat som om Oslo ikke allerede har nok grønt!) og samtidig skal Oslo være en trygg by med plass for alle!
Det er i denne sammenheng avholdt mange store og små folkemøter, les informasjonsoverføring, det er tusener av innspill til Plan og bygningsetaten (PBE) som er sendt inn, ift kommuneplan, til mulighetsstudier, til områderegulering og planprogram samt store mengder artikler og meningsytringer i diverse lokale, riksdekkende og sosiale medier.
Hvorfor sitter man da likevel igjen med følelsen av at uansett alle konstruktive og kritiske røster fra de det faktisk gjelder, nemlig dagens Oslo-beboere, så er det ingenting av dette som bunnfeller seg hos de som er ansvarlige for alle disse såkalte «miljømessige og riktige planene»?
Jo, svaret er at vi i Oslo har den såkalte «Oslomodellen» for plan- og byggesaksbehandling fra 2012. Det er en modell som sier at det er mulig å hoppe over noen av de vanlige nivåene i arealplanleggingen for å komme raskere i gang med utbygging. Det gis muligheter for å kunne gå rett fra kommuneplan til detaljregulering, uten å gå via en områdeplan, og også rett fra kommuneplan til byggesak. Da blir planprosessen betydelig kortet ned og utbygger kan få behandlet sine reguleringsplanforslag basert på sine egne prosjekter, og dette uten å måtte gå veien om konsekvensutredninger på områdenivå eller måtte slite med krevende medvirkningsprosesser.
Da er det jo lett og virker svært overbevisende for byrådspolitikerne og PBE å si at medvirkning er jo så viktig – bare kom med innspill, men hører de rette instanser og politikerne etter? Leser de alle innspillene de ber om? Ser de alt som ligger på saksinnsyn hos PBE? Forstår de hva befolkningen virkelig ønsker og er opptatt av? Svaret er NEI – for de har jo Oslomodellen å dekke seg bak så det trenger de heller ikke, og hva er da poenget med skinnhellig medvirkning – kun et spill for galleriet?