Jeg var over i NRK Super-modus der jeg forsøkte å gi ungene et forståelig bilde av mannen vi nettopp hadde hilst på. Det var dagen etter at Knut Arild Hareide hadde tapt kampen om KrFs retningsvalg. Vi var på NRKs barne- og ungdomsfavoritt MGPjr, de to yngste jentene og jeg. Tre rader foran oss sto Knut Arild Hareide og Bjørnar Moxnes, med barn, og danset til BlimE-sangen til Freddy Kalas. For eldre lesere kan det understrekes at BlimE er vennskapskampanjen til statskanalens barne- og ungdomssatsing NRK Super. Sangen og dansen har engasjert omtrent alle barn i landet vårt.
Partilederne fra KrF og Rødt virket totalt avslappet, selv om det var dagen etter et avgjørende politisk slag, der de sto og danset. De var åpenbart ikke på jobb, og det var tydelig for oss at verken Hareide eller Moxnes forsøkte å oppnå noe ved å være til stede, annet enn å ha det hyggelig med familiene sine. For meg var det et eksempel på norsk offentlighet på sitt beste. Sånn er det ikke i mange andre land, forklarte jeg jentene. Jeg brukte sånne ord som troverdighet og ryggrad da jeg skildret disse to fedrene og politikerne.
Etterpå gikk vi sammen bort til Hareide for å takke ham for talene han har holdt de siste ukene. Han går virkelig av med stil. Spesielt talen KrF-lederen holdt etter å ha tapt retningsvalget, var verdig, klok og tydelig. Ordene var forsonende, og noe helt annet enn det vi ofte hører fra politikere, glade eller triste, på valgkvelder. På vei til bussen hjem forsøkte jeg å fortelle jentene hva det var som gjorde at vi måtte si noen ord til akkurat denne mannen.
Vi snakket om hvordan det finnes noen politikere som er mest opptatt av egne posisjoner og som ikke alltid oppleves å være helt til å stole på. Stadig flere reagerer på dette. Over hele verden dyrker noen en opplevelse av at politikere flest tar beslutninger som gagner dem selv og egen karriere foran folkets interesser. Det kalles politikerforakt. Dessverre er det sånn at noen av dem som målbærer forakten, ofte populister, gjør det fordi de selv vil ha makten. Og disse er egentlig enda mindre til å stole på.
Noen framstår imidlertid med troverdighet, uavhengig av hva de står for, og disse er kanskje det beste forsvaret demokratiet har mot både politikerforakt og populister. Vi snakket om Sylvi Listhaug og Donald Trump, Knut Arild Hareide, Bjørnar Moxnes og Bernie Sanders. Til slutt ble vi enige om at verden trenger flere sånne politikere som danser til BlimE-sangen.
God fredag!