Så er det slått fast. Kula ved Drammenselva er en krystallkule med profetisk kraft, den speiler fremtiden for dem som ser inn i den.
Hvordan kan jeg si det? Jo, i illustrasjonen til mitt forrige innlegg – for en måned siden – speilte det seg et vikingskip i denne kula. Og hva skjedde? Et par uker senere fikk vi vite at arkeologer, ved hjelp av georadar, hadde funnet et vikingskip ved Jellhaugen i Halden kommune. Jeg er glad jeg ikke illustrerte innlegget med skrekkscenarioer som et meteornedslag på Bragernes torg. Eller enda verre: at Godset rykker ned.
Det er med tilfredshet jeg ser at vikingskipet ble funnet ved hjelp av georadar. Jeg har et forhold til det instrumentet. Sammen med dyktige fagfolk utviklet vi en georadar på Scan-Tech, et firma som jeg drev i tjue år på Konnerud. Flere ganger var vi i Nederland og diskuterte med Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), de planla en misjon til Mars og vurderte å bruke teknologien vår for å se under overflaten. ESAs prosjekt rant ut i sanden den gangen, men nå har radareksperten vi samarbeidet med lyktes med å selge inn en videreutviklet georadar til NASA for samme formål. En fjær i hatten for norsk kompetanse. Det gjelder å ikke gi seg, ting tar ofte tid. I varierende grad. Det skal jeg reflektere litt over om en stund. Først noen ord om georadar, i tilfellet ikke alle er like oppdatert.
Når vi er til røntgenundersøkelse, blir vi gjennomlyst av en form for georadar. Røntgenapparatet sender høyfrekvente radiobølger inn i bløtvevet på kroppen din. Bølgene reflekteres når de møter noe med en annen tetthet og sammensetning, i dette tilfellet den tettere bensubstansen. Med avansert software får radiologen så et bilde av tingenes tilstand i skjelettet ditt. En georadar opererer etter samme prinsippet. Den sender radiobølger ned i bakken, de blir reflektert når de møter noe med andre egenskaper enn jordsmonnet. Som f.eks. vikingskip.
Vi testet ut georadaren i Turkanas ørkenlandskapet i Kenya. For å kalibrere systemet lot vi antennene peke mot himmelen, lokale folk samlet seg rundt oss. Natta etter høljregnet det for første gang på lenge. Så mye at det ble oversvømmelse, og vi ble liggende værfaste et par dager. Det kan ha vært innbilning, men jeg følte vi ble sett på med ny respekt da vi fortsatte testene.
Georadarer kan brukes til så mangt. Vi fløy med helikopter for å se etter sprekker i jernbanetunnelene utenfor Tokyo. Før den nye motorveien sør for Drammen ble bygget, fløy vi langs traseen og målte tykkelsen av løsmassene over fjell. Mens det ennå var planer om å legge Oslos hovedflyplass på Hurumlandet, fløy vi over terrenget der og kartla løsmasser (til ingen nytte). Vi fant et tjuetalls vannkilder for Kirkens Nødhjelp i Etiopia. Vi leide ut radaren til forskere som fløy over iskappen i Antarktisk og målte istykkelse, samt sjekket hvor mye av isen som lå over land. Arkeologer har funnet hemmelige rom i pyramider med georadar (ikke vår). Politiet ser etter nedgravde lik og våpen, militæret ser etter miner og tunneler. På Mars er det først og fremst vann/is man vil se etter under overflaten.
Nok om georadarer. Jeg annonserte at jeg ville reflektere over fenomenet tid. I vår digitale medieverden er vi vant med å kunne fryse en scene eller hurtigspole forover og bakover. Det er så menn ikke bare i den digitale verdenen dette er mulig. Hjernen greier det selv. I den første boka mi, Armageddon-algoritmen, er det en schizofren karakter. Han, og andre som ham, opplever at tiden bare er der av og til. Noen ganger står den stille, alt hender samtidig. Slik er det i noens hjerne. Da jeg var i tenårene, gikk alt i slow motion. Det var en uendelighet av tid fra morgen til kveld. Nå, med noen år både på baken og andre steder, går alt i fast forward modus. Jeg har knapt spist frokost før det er middagstid (Og ikke fordi jeg er B-menneske, det fins plausible forklaringer på dette). Folk som har falt høyt og langt, sier de gjenopplevde livet sitt på vei ned. I løpet av et sekund eller to. Og i drømme gjennomlever vi en hel roman på sekunder. Så opplevelsen av tid er åpenbart et relativt fenomen, avhengig av omstendighetene og den enkeltes hjerne. Noen går så langt at de mener tid ikke er et eget fenomen, men en illusjon skapt i våre hjerner.
Det er for den saks skyld ikke bare opplevelsen av tid som er relativ. Også den tiden vi måler er relativ. Einstein har vist at jo raskere du beveger deg, jo saktere går tiden. Det er ikke merkbart i hverdagens hastigheter, men GPS-satellittene går fort nok til at softwaren må ta hensyn til det for å kunne beregne rimelig nøyaktig hvor du er. Klokka på romfartøyet som skal bringe den norske georadaren til Mars vil gå litt saktere, sekundene vil være litt lengre, enn her på jorden. Og bor du i Drammen sentrum, går tiden ørlite saktere enn på Konnerud (det var ikke derfor kona og jeg flyttet). Hvorfor det er slik, kan vi ta en annen gang.
Fremtiden har aldri vært mer spennende.