Onsdag i neste uke avbryter statsminister Erna Solberg regjeringsforhandlingene på Jeløya i Moss for å treffe president Donald Trump i Det hvite hus i Washington, eller Det hvite galehus som det uærbødig, men presist må kunne omdøpes til etter ett år med Trump. Det siste er Trumps voldsomme diskusjon på Twitter med Nord-Koreas diktator Kim Jong-un om hvem som har den største atomknappen. Det er som en diskusjon mellom umodne menn om hvem som har størst apparat i forplantningsøyemed.
Vi kunne ha ledd det bort hadde det ikke vært for det dypt alvorlige i at lederen for verdens største atommakt truer med å trykke på atomknappen.
I en bok som journalist Michael Wolff har skrevet om Trump-administrasjonens første år, framstilles Det hvite hus nettopp som et politisk galehus. Wolff skriver at medarbeiderne motarbeider hverandre og baksnakker hverandre. Presidenten er lat. Han orker ikke å lese dokumenter. Heller ikke grunnloven. Til Trumps forsvar kan det kanskje sies at han ikke trodde han ville bli valgt. Hans kone gråt valgnatta. Og det var ikke av glede.
Mer alvorlig for president Trump er det at hans tidligere rådgiver Steve Bannon i boka beskylder Trumps sønn Donald jr. og svigersønnen Jared Kushner for forræderi etter et møte med en russisk advokat som hevdet han hadde informasjon som ville skade Hillary Clinton. Bannon påstår at Trump må ha vært informert om møtet. Hvis Bannon har rett, har Trump rykket et skritt nærmere riksrett.
I denne kaotiske situasjonen burde statsminister Erna Solberg heller bli hjemme og konsentrere seg om de pågående regjeringsforhandlingene. Det er en mer fornuftig bruk av tid enn å besøke en desperat Trump som neppe vet hvor Norge befinner seg på verdenskartet. Turen til Washington kan bli et morsomt kapittel i Solbergs memoarer når den tida kommer. Vi vil heller lese hennes fortelling om regjeringsforhandlingene. De er mye viktigere for landet enn et møte med Trump.