Erna Solberg har utnevnt 35 statsråder siden hun ble statsminister i 2013. Ingen av dem har, eller har hatt, innvandrerbakgrunn. «Jeg synes det er litt leit» sa Solberg da NRK konfronterte henne med tallene.
Det er ikke bare leit. Det er en fornærmelse mot de mer enn 17 prosent av befolkningen som er innvandrere eller er norskfødte med innvandrerbakgrunn. Den nye Solberg-regjeringen har satt norgesrekord i antall statsråder med 10 kvinner og 12 menn. Like fullt har ikke Erna Solberg klart å finne en eneste kvinne eller mann med innvandrerbakgrunn. Det klarte hun heller ikke for et år siden da regjeringen ble utvidet med tre statsråder fra Venstre.
Den gangen kom det forslag på Venstres Abid Raja. Det kunne ha gjort regjeringen litt mindre blendahvit. Partileder Trine Skei Grande liker ikke Raja. Det gjør hun fortsatt ikke. Så lenge Trine Skei Grande er leder i Venstre blir det neppe noen statsrådspost på Abid Raja.
Partilederne foreslår statsrådskandidater fra sine partier, men statsministeren har det avgjørende ordet. Det er hennes jobb å se til at regjeringen speiler befolkningen. Her har Solberg sviktet. Hennes regjering består hovedsakelig av statsråder fra Østlandet og Vestlandet. Ti statsråder kommer fra Østlandet og åtte fra Vestlandet. Viktige politiske fylker som Trøndelag, Hedmark og Oppland er ikke representert. Det samme gjelder Troms, Sogn og Fjordane, Vestfold og Østfold. Verre er det likevel at innvandrerbefolkningen totalt er oversett. Selv ikke i haugen av 48 statssekretærer er det funnet plass til personer med innvandrerbakgrunn.
Den politiske ledelsen er nå på størrelse med en middels stor norsk bedrift. Med stort og smått, statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere, er 93 personer satt til å jobbe med regjeringsplattformen. Med så mange kokker må det nødvendigvis bli mye søl. Det forsto Erna Solberg da hun var i opposisjon. Den gangen mente hun at 15–16 statsråder måtte holde. Prinsippet om et oversiktlig og effektivt regjeringslag gikk tapt i Erna Solbergs kamp for å samle alle de fire borgerlige partiene til ett stort lag. De siste påfunnene, digitaliseringsminister og samfunnssikkerhetsminister, er et trekk for å få partikabalen til å gå opp. Siv Jensen ville ikke gi slipp på en av partiets statsrådsplasser for å slippe til sine politiske uvenner i KrF. Erna Solberg mente det fikk være nok at Høyre ga fra seg én ministerpost. I god pragmatisk ånd, som Erna Solberg er så kjent for, ble det funnet opp to nye statsrådsposter for å gjøre alle partier til lags.
Og uten tanke for hva det koster. Siden 2015 har statsminister Solberg pålagt all statlig virksomhet at driftsbudsjettet skal kuttes med 0,5 prosent i året. Bruken av ostehøvelen har gått kraftig ut over ytelsene til folk som har lite å rutte med. Den siste utvidelsen av flokken med statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere koster mer enn sju millioner kroner i lønnskostnader. I tillegg kommer alle utgiftene som går med til å holde alle disse folkene i arbeid.
Utvidelsen av regjeringslaget er blitt møtt med kraftige reaksjoner. Politiske redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil B. Alstadheim, skriver for eksempel i en kommentar at «to nye munner å mette er ikke hva Solberg-erobringen trenger.» Mens regjeringen pålegger alle andre i offentlig sektor å spare og effektivisere, eser den selv ut uten særlig bedre grunn enn at det «gjør det enklere for Solberg å få til det samarbeidet hun ønsker». Politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, skriver at «Erna Solbergs drømmeregjering er en manifestasjon av statsministerens bunnløse pragmatisme».
Næringslivets organisasjoner er kritiske. NHO-foreningen Abelia uttaler til Aftenposten at «mer byråkrati og mindre handlekraft kan bli resultatet av å utvide regjeringen til rekordhøye 22 statsråder». Det gir seg i grunnen selv. 22 statsråder er ingen ledergruppe. Det er et allmøte.