«Se alltid ut som en and. Rolig og behersket over overflaten – og svøm som f ... under vann». Slik lyder et gammelt råd om hvordan man best kan framstå som stoisk og elegant selv når man holder på å jobbe helsa av seg.
For Regjeringen Solberg kan det se ut som om prinsippet er snudd opp ned. Der padler, flakser og spreller de på overflaten. Under vann, der ingen kan se, kjører de videre i det stille, med store, tunge reformer som forandrer Norge litt hver dag uten at det blir de store overskriftene av det. Tirsdagens regjeringsutvidelse er et perfekt eksempel på hvordan dette foregår.
Da ryktene begynte å gå søndag om at KrF og Kjell Ingolf Ropstad skulle overta likestillingspolitikken, og heretter være ansvarlig for feminisme og homopolitikk, ble det er svare spetakkel. Forståelig nok, siden KrF har et elendig rulleblad på disse feltene. Saken ble ikke særlig bedre da det i stedet viste seg at likestillings- og antidiskrimineringspolitikken skulle flyttes over til Kulturdepartementet. Både likestilling og mangfold er to grunnleggende bærebjelker i det norske samfunnet. Hvordan man kan ha ansvar for barn og ungdom når man ikke klarer å forholde seg til det, framsto som pussig.
Ropstad har nå båret sine blå kors inn i regjering. Med seg har han fått et halvt parti. Fra store deler av KrF-land tikker det inn meldinger om et parti som blør rødt blod. Folk som ikke orker mer, viktige tillitsvalgte som melder seg ut og lokallag som ikke greier å stille liste. Gode meningsmålinger kommer neppe til å åpenbare seg med det første. Det er ikke tilfeldig at KrFs tre statsråder kommer fra Vestlandet, Sørvestlandet og Sørlandet.
På slottsplassen hadde demonstranter i Handmaid’s Tale-kostymer stilt seg opp for å protestere mot innskrenkningene i abortloven da Solberg kom ut med sin flertallsregjering. Kjell Ingolf Ropstad fikk utdelt et regnbueflagg av en gratulant, men det forsvant etter hvert ut av syne da det ble dyttet bakover mens hans hender ble fulle av blomster.
Ifølge Erna Solberg kunne Ropstad fint vært homo- og likestillingsminister. Hun forklarte rokeringen med at KrF ville ha tro og livssyn inn i Ropstads departement, som nå blir et slags barne-, familie- og kirkedepartement. Trine Skei Grande skal ha forlangt å få likestillingspolitikken i bytte.
Regjeringen består nå av 22 statsråder. I tillegg kommer 48 statssekretærer og 23 politiske rådgivere. Det er det format over. Men det er ikke bare størrelsen det kommer an på. Nå som Solberg-regjeringen er ferdig utvidet, er det interessant å se hvor godt Høyre og Fremskrittspartiet har festet grepet om de tunge, viktige politikkområdene.
Venstre styrer forsknings-, kultur-, likestillings- og miljøpolitikken. Man kan altså ikke si at Trine Skei Grandes parti har forsynt seg med en diger jafs av det totale statsbudsjettet. KrF skal styre familie-, tros-, landbruks- og utviklingspolitikken. Det minner også mest om en porsjon hentet fra barnemenyen. Siden KrFs fungerende leder og landets nye landbruksminister Olaug Bollestad ikke ytret en eneste stavelse om landbruk eller mat på pressekonferansen i statsministerboligen, må det også være lov til å spørre om hun var mest opptatt av å komme i regjering og mindre opptatt av hvilket departement hun endte opp med.
På den samme pressekonferansen sa Erna Solberg at Høyre har gitt mye. Hun mener at partiet «er betydelig underrepresentert i forhold til proporsjonalitet», som hun sa. Men Høyre styrer kunnskapspolitikken, kommunalpolitikken, næringspolitikken, utenrikspolitikken, integreringspolitikken, arbeidspolitikken og helsepolitikken – for å nevne noe. Frp har blant annet grepet om justispolitikken, finanspolitikken, samferdselspolitikken og olje- og energipolitikken.
På disse områdene kommer et jevnt sig av reformer med mer privatisering, lavere skatter og økt sentralisering. Erna Solberg og Siv Jensen flytter møysommelig Norge mot høyre.
Den største endringen i norsk politikk etter at KrF går inn i regjering, er ikke at vi kommer til å få veldig mye mer KrF-politikk eller en dreining mot sentrum. Den største endringen er at Frp og Høyre nå har fått en flertallsregjering som sin maktbase.
«Det har ofte vært Fremskrittspartiets saker som er blitt stanset i Stortinget. Framover vil det ikke være sånn», sa Siv Jensen på pressekonferansen i går. Det har hun helt rett i. Det er ikke uten grunn at nettopp Jensen er den som har smilt mest siden regjeringsplattformen ble lagt fram på Gardermoen forrige uke.
Venstre og KrF framstår som et lite, grønt og et lite, gult tannhjul i et stort, blått og mørkeblått maskineri.