Kultur

«Bjerka, det er den jeg ser først»

Kongen er kanskje ikke målet denne gangen. Men kongen var målet for fotografen, Per Bratland.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

E studerer bildet nøye. Papirkopien ligger mellom oss på kafebordet. Hun har ikke sett motivet før, men forteller hva hun umiddelbart legger merke til. Jeg har sett bildet mange ganger, snakker om det jeg ser – i lys av det jeg kjenner som historien bak. Fotografiet ble til en dag i slutten av april for 75 år siden, ved et skogholt utenfor Molde. Det viser kong Haakon og kronprins Olav i en stund preget av konsentrert alvor. De hører flydur og detonasjoner. Lyden fjerner seg, kongen er kanskje ikke målet denne gangen. Men kongen var målet for fotografen, Per Bratland, en 33 år gammel journalist og fotograf i utenriksdepartementets pressetjeneste. Han hadde fulgt regjeringen til Elverum, gjennom Gudbrandsdalen, til Romsdalen. Kongen og Regjeringen var på flukt etter det tyske angrepet 9.april 1940.

Situasjonen i landet var uoversiktlig. Uten pålitelige nyhetskilder var det få som visste hvordan invasjonen virket på folk og myndigheter. Utenfor Norge var også holdningen avventende. Bratland ville derfor fotografere og intervjue kongen, som et tydelig bevis på liv og motstand. Han fikk tillatelse fra utenriksminister Koht, med sikkerhetsvilkår. Med bind for øynene ble han kjørt fra Molde sentrum til kongens hemmelige tilholdssted. Mens han ventet på klarsignal til å gå inn i huset, satte plutselig en flyalarm i gang med å ule. Kongen og kronprinsen kom løpende ut og søkte ly ved noen store trær. Bratland fulgte etter, og begynte uten videre å fotografere. «Jeg krøp helt opp til ansiktene deres», fortalte han til Kåre Tveeikrem i et intervju i Romsdal Folkeblad. «Dette var en uforskammet fotografering som de kongelige ikke var vant til. Men kongen og kronprinsen sa ikke noe. Så de reagerte nok ikke over det». Da flyalarmen var over ble fotografen ble fraktet tilbake til byen på samme måte som han kom. Noe intervju ble det ikke tid til.

Einar Økland analyserte bildet i artikkelen «Det var far som gikk i krigen». Han ser noe uoffisielt i motivet: «Ingen adjutant har hatt styringa, ingen komite står i spissen, ingen ordførar eller general leier ein seremoni.» Min venn ved kafebordet har motsatt inntrykk, på grunn av uniformene og personenes holdning: «Dette ser veldig offisielt og høytidelig ut». Økland ser og hører mer enn det som ligger i fotografiets umiddelbare lesning. En flyalarm skaper usikkerhet, vaktsomhet. Kjenner du til sirenene, er de ikke til å komme bort fra. Det private vil bryte gjennom og prege det offisielle uttrykket. De som har hørt eller lest om hendelsene lever seg inn i situasjonen. Landet var utsatt for en invasjon, kongen og regjeringen hadde sagt nei til å samarbeide med en okkupasjonsmakt. Bombene falt. Dette synes ikke i bildet. «Det er et godt bilde, som viser mange detaljer». E peker på ansiktene og på lyse greiner som strekker seg inn i mørket. Vurderingen viser til generell fototeknisk kvalitet. Tor Bomann-Larsen bruker fototekniske termer som fortellergrep når han tar for seg situasjonen i april 1940. I boka «Æresordet» fra 2011. Under overskriften «Mørkerommet» viser han kontrastene mellom lys og mørke – den sterke vårsola, fotografens transport med bind for øynene og mørkerommet der filmen blir framkalt. «Olav ser optimistisk og åpen ut. Han andre ser ut som han har resignert». E ser at Olav møter sollyset rett i front. Haakon vender seg bort. De står i et grenseområde mellom lys og skygge. For Økland handler dette om psykologi og mytologi. Han legger kreftene til: «Kongen er avbilda som ei grense mellom indre og ytre krefter. Tanken på eit grenseområde blir understreka av det klare dagslyset i framgrunnen og skogsmørket i bakgrunnen. Lys og mørke – liv og død – fridom eller undergang». Fotografen selv skrev i artikkelen «Kongen, landets mest fotograferte person» i Arbeiderbladet 2. august 1952 at Haakon hadde følsomme øyne. Han likte ikke blitslamper. Midt på en aprildag, da lyset ble reflektert av Moldefjorden og snøen på Romsdalsalpene, må mørket ha vært etterlengtet. Sterk sol midt på dagen kan skape problemer også for en fotograf. Utfordringen ligger i å ivareta gråtonene i motivet når forskjellen mellom lys og skygge er stor. I dette tilfellet har fotografen mestret det. Toner i den lyse huden er bevart, det er også de mørke nyansene i skogen bak personene.

Nordahl Grieg publiserte tidlig en analyserende tekst om bildet. Han snakket med fotografen om hvordan det var blitt til, og i 1942 skreiv han et dikt på 37 vers, «Kongen». 36 av dem er ukjent for de fleste, men det første fikk status som bildetekst: «Slik vil Kongen leve for oss:/Ved en sølvblek bjørkestamme,/mot en naken vårskogs mørke,/står han ensom med sin sønn./Tyske bombefly er over».

Bjerka lyste mot han i 1942, som den gjør mot E i 2015: «Bjerka, det er den jeg ser først». Og mot vårskogens mørke blir den om mulig ennå lysere. Taushet og flyalarm regjerte mens bildene ble tatt i Molde. Men fotografen ga også instrukser. Han danderte de kongelige i forhold til et bjerketre. Som han fortalte til Tveeikrem: «Jeg fikk overbevist dem om at de måtte flytte seg slik at de fikk bjørka mellom seg. Bjørke-stammen var det beviset jeg trengte for å overbevise om at Kongen fortsatt var i Norge.» Bevisførselen er svak. Ifølge Norsk institutt for skog og landskap, er bjerka utbredt i store deler av Europa og østover i Asia. Men Bratland sier også at det som opptok han var «…å ta et bilde som hadde den rette virkning ute i folket». Det var «ute i folket»-betydningen i bildet ble skapt. Mange ventet, håpet på et lyspunkt, noe begripelig. Bjerkestammen framstår som enkel i det kompliserte. Det lyse elementet forsterkes og bekreftes i Nordahl Griegs dikt. I det nære samlivet med en tekst, «en sølvblek bjørkestamme», fikk bildet sin virkning. «Det er tungt. Selv om sola skinner. Men det er også noe beskyttende med de trærne» (E)

Mer fra: Kultur