De to mener de har funnet opp en metode for å påvise bakterien i menneskers blod, men deres slappe forskning er et forsøk på en snarvei til berømmelse. Universitetet i Oslo er blitt hjemsted for kvakksalveri.
De siste årene har en epidemi av «kronisk borreliose» spredd seg med Internett fra USA. Mange tusen nordmenn med nakkestivhet, søvnproblemer, utmattelse, kvalme eller andre symptomer har lest at årsaken kan være en infeksjon med flåttbakterien Borrelia. Pasientene leser videre at de ikke kan stole på utredningen hos fastlegen, men heller bør oppsøke de pensjonerte professorene Ivar Mysterud og Morten Laane i kjelleren på Institutt for biovitenskap.
I et obskurt tidsskrift har de to beskrevet en ny metode for å påvise levende Borrelia i blod. Dette kunne vært sensasjonelt, men dessverre er artikkelen så intetsigende at kritiske lesere ikke blir særlig klokere. Joda, her er mange bilder fra mikroskopet, men der den kritiske leser ser bare tråder og klumper, insisterer Mysterud og Laane på at trådene er typiske Borrelia-bakterier og klumpene er typiske Borrelia-bakterier, bare i en annen form: «Når vi ser noe, så tror vi på det.Det er merkelig at ikke andre ser det vi ser.»
Vel, andre ser kanskje de samme trådene og klumpene, men vil gjerne se bevis for at de er Borrelia og ikke bare slike cellerester som finnes i en blodprøve som har stått et par døgn.
Mysterud og Laane skulle ha gått den lange, tunge veien med å dokumentere at metoden virker. De burde ha mikroskopert prøver fra pasienter og fra friske (kontrollgruppe), og de burde supplert med ordinære metoder. Selvsagt uten at den som så i mikroskopet visste hvem blodet stammet fra. Det ville vært forskningsfaglig og forskningsetisk riktig.
Mysteruds svar på disse innvendingene er forstemmende: «Det tar mye tid, og vi kan ikke begynne å sende friske folk til fastlegen for å ta blodprøver. Vi mener at det ikke er nødvendig å bruke kontroller for et rent teknisk prosjekt, som dreier seg om å utvikle en metodikk.»
Tør de ikke utfordre sin egen metode? Blendet av rampelyset og oppmerksomheten fra fortvilte pasienter velger de snarveien: De starter et diagnosesenter i kjelleren på universitetet. Foreløpig har over hundre pasienter vært innom, og nesten alle har fått med seg bilder av «Borrelia» i blodet sitt.
Pasientene bringer bildene med seg til infeksjonslegen og forlanger antibiotikabehandling. Én pasient presenterte et brev der Mysterud forklarer: «Du har multiple infeksjoner i blodet, og det er neppe merkelig at du er/har vært preget av dette. Vi nevner følgende: 1. Full infeksjon med spirocheter, høyst sannsynlig Borrelia-bakterier (dvs. «kronisk borreliose»).» Og så følger fire-fem andre bakterier som også trer tydelig fram i pensjonistenes glasskule. Det er ingen lett oppgave for infeksjonslegene å forklare at fotografiene ikke beviser noe som helst.
Mikrobiologisk diagnostikk av sykdom egner seg ikke som pensjonisthobby. I landets medisinsk-mikrobiologiske avdelinger akkrediteres metodene av en uavhengig instans. Det innebærer en omfattende validering av metoden, dokumentasjon av framgangsmåten og personellets kompetanse, og deltaking i såkalte ringtester der flere laboratorier får tilsendt samme prøver og så sammenlikner resultatene mot fasiten. Alt dette tar tid, og det er dyrt, men det har en viktig hensikt: Sikkerhet for pasientene! Legen og pasienten skal vite at metodene gir så riktige svar som mulig.
Slikt hopper Mysterud og Laane elegant bukk over. Kritikk avfeier de som «profesjonskamp». Nei, min og andres kritikk ville vært minst like sterk om de to hadde vært leger. Da ville de i tillegg Helsetilsynet tatt fra dem lisensen. Som biologer kan de imidlertid ture fram som de vil, i kjelleren på landets eldste, største og beste (?) universitet.