Det slo meg da jeg satt i en mørk kinosal mandag formiddag denne uka at det ikke er jeg som skal se «Den utrolige historien om den kjempestore pæra». De som skal se den filmen eller gjerne lese boka er de som skal passe på byen min, Oslo! For dere som ikke er målgruppa til «pæreboka» som vi kaller den i min familie, så handler den om en kjempestor pære som blir en båt og redder byens snilleste innbygger, ordføreren JB! «Solby» er byen der sola alltid skinner og alle er stort sett snille med hverandre. Oslo, kunne byen hete, hadde den ikke vært skrevet og tegnet av en dansk forfatter. Uansett, den historien vi skal bry oss om her, er ikke den om pæra og det at alle bør samarbeide og hjelpe hverandre når noen sliter, selv om det alltid er lurt å lære rikmannsunger og gjengmedlemmer uansett hvilken by de bor i. Men at en av hovedrollene, elefanten Sebastians oldefar sitt gjenferd har en læresetning om at det finnes alltid en løsning, en annen vei å gå, man må ikke gjøre ting akkurat slik man har bestemt. Det er noe de som skal passe på byen min, kunne lært noe av.
Jeg ønsker meg, i denne solrike byen, denne sommeren her, en by som funker som ei kule. Og da tenker jeg ikke på tomme bysykkelstativer, selv om det er en irriterende sak i seg selv. For det er vel bare å kalle bysykkelprosjektet for en suksess og pøse på med flere ansatte og bedre logistikk? En vinn-vinn-situasjon må det være slik jeg ser det. Men la gå, alle byer sliter med sitt. Den klassisk Syden-lukta er her. Ikke så rart, siden 720.000 liter kloakk har rent ut i badevannet og gjør at Sørenga må stenge badeplassen fordi vi bygger Follobanen. Jeg tenker heller ikke på det som irriterer meg mest, taxibransjen. Jeg er en som tar mye taxi: korrupte priser, elendig service, frekke sjåfører og mafialignende taxidealer nattetid mellom Gardermoen-Oslo når du ikke har noen andre transportmuligheter. Ikke verre enn Stockholm, som jo er en farlig taxi-by rent økonomisk. Men taxi-bransjen funker ikke som en kule, og jeg gleder meg til at neste Über-konkurrent skal gi dem en på tygga, slik som de holder på å herje med kundene sine.
Derimot tenker jeg på at byrådene kunne lært noe nå når det viser seg at boligkrisa ikke er så krise likevel, fordi vi visstnok skulle bli 850.000 innbyggere i 2040, men tallet viser seg å være mindre enn forventet. Vi kunne derfor kanskje bremset den betongsosialismen som sprer seg rundt i byen, der utbyggere har fritt leide og kan lage «liksomarkitkettegnede» boligblokker med verandaer så nærme fortauskantene at de nye beboerne i vinter vil utvikle allergi mot folk nær sin egen bolig, mer enn for veisalt og svevestøv. Makan til utbygging av små skrenter og gressflekker minner om spanske byggeprosjekter, bortsett fra at Oslo faktisk lar byggherrene fullføre prosjektene, selvfølgelig på overtid. Leilighetene blir ikke stående tomme, de er stappfulle av mennesker, som skal bo seg i hjel fordi bolighaiene selger dødskjedelige A4-leiligheter til blodpris og kaller hvit vegg akrylert i kantene og parkett på gulvet for «høy standard».
I «Pæreboka» finner vi en sinna fyr som heter viseborgermester Kvist, en type som ligner helt på Donald Trump, også utseendemessig, dum sveis og alltid rød i huden av sinne. Hans drøm blir oppfylt når ordfører JB forsvinner på den magiske øya, så han bygger verdens høyeste rådhus som skygger for sola. Og Solby går fra å være byen der glade mennesker badet i sol, til en tilværelse i evig skygge. Det er derfor alle raddisene som sitter i bystyret, alle betongsosialistene som tenker at de berger byen vår med å selge hver skrent som bare har huset hundekjeks og skvallerkål inntil nå, skal se filmen om viseborgermester Kvist. Hvor er arkitektene med den lange estetiske utdanningen sin i bygg blitt av? Og hvorfor får de som lager så mange helvetes kjedelige bygninger og boliger over alt, godkjenning i byutviklingsetaten til å gjøre byen og omegn så utrolig stygg og fæl? Alle steder hvor det er blokker, bygges det så tett at naboen må kle av seg på badet for ikke å bli observert utenifra. I eplehager som kjøpes for ca. 20 millioner, bygges det nå hus tett i tett som overhodet ikke passer inn i naboskapet. Det ser helt forferdelig malplassert ut. Nye boligbygg må passe inn. Skulle tro det var en konkurranse om å gjøre alt verst mulig!
Selv om Aftenposten denne uka kunne melde om at både Oslo Plaza sitt tilbygg blir tre etasjer lavere og Skøyen ikke skal se ut som noen har kastet en høyblokk oppå et gammelt verneverdig trebygg, så hjelper ikke det. KFUM skal få bygge proff fotballstadion på Ekebergsletta, i mangel på å bruke penger på å støtte flinke fotballspillere født i favelaen i Brasil i stedet. En kan spørre seg, hvor ble MDG av oppi alt dette? Har de lagt seg på en eng i skogen og latt byens utbyggere gjøre som de vil? Hva skal vi med høyhus som kaster skygge over Majorstuen og andre steder i byen vår? Jeg tror neppe dere viser fram all nybygging når miljøbyen skal feires!
Hvor mange nydelige bilder har dere sett av fine Barcode badet i solnedgang i vannspeilet på Instagram i år? INGEN! For Barcode er pakket inn av Rema 1000 og Veidekke sitt boligprosjekt på den ene siden og Diagonale-byggene til Olav Thon Gruppen og HAV Eiendom midt i fleisen. At ikke DNB hørte på sin arkitekt da han sa de måtte kjøpe tomtene som lå foran dem og lage en grønn park for hele byens befolkning, slik byggherrene gjorde i sin tid da de bygde Karl Johan og Stortingsgata. De kjøpte opp Studenterlunden og ga den til byens borgere nettopp for å unngå å få stygge bygg rett foran seg. Tenk at sparebankstiftelsen DNB har hatt råd til å kjøpe kunst for 1,3 milliarder (!) kroner siden 2005, mens de sikkert syns det holdt for folket i byen med den stusslige lille gressmatten trikken skal sørpe til i Norges dyreste veistubb. Over 13.000 kroner centimeteren koster Dronning Eufemias gate. Det hjelper ikke med gress på taket da, kjære Thon Gruppen!
I Solbyen finner de den snille ordføreren, de river det høye rådhuset som formørker byen, og blir glade igjen. Optimismen kommer tilbake og ut strømmer folk og fe. Ved å se det revede rådhuset i filmen, vil alle som har øynene sine intakt, observere at det blir en harmonisk by igjen hvor folk kan trives, med et meget originalt «Pærerådhus» i stedet. Alle er for å fornye og modernisere Oslo, men vi trenger ikke gjenta Galleri Oslo-fadesen for det.
Det eneste jeg vet folk kommer til å henge seg opp i filmen er at byrådet i Oslo ikke lar noen kjøre inn til sentrum, mens innbyggerne i Solby både har kjørende brannbil, politibil, et badekar med en badende mann i og en svær tanks kjørende rundt i bratte gater på jakt etter en løpsk pære. Det hadde aldri byrådet gått med på.