Vi vil tro Norges Idrettsforbunds relativt nye kommunikasjonssjef Niels Røine, har en av de mest utfordrende jobbene i bransjen. Han må klare seg med egen sunn fornuft for å forklare og forsvare en pengebruk han ikke var en del av. For idrettspresident Tom Tvedt klarer åpenbart ikke dette alene.
Nå har vi fått nye doser om hvordan idrettens ledere har brukt kommunikasjonsbyrået First House til å besvare enkle spørsmål fra mediene. Er det slik et moderne idrettsdemokrati skal fungere? Da vi trodde vi fikk svar fra idrettspresidenten, fikk vi det antakelig fra First House. Det kjennes ubehagelig. Og ganske unødvendig hvis man har et minimum av formuleringsevne selv.
Det kan sikkert være situasjoner der det er fornuftig å bruke et kommunikasjonsbyrå. Det er opplagt blitt slik når så mange faktisk gjør det. Men det blir et alvorlig mispass fra dette til den virkeligheten norsk idrett lever i. Norges idrettsforbund ble presset til å åpne arkivene og deres ansatte gjør det planmessig og imponerende presist. De må selv bli mer eller mindre sjokkskadd av det som åpenbarer seg.
For det er alltid slik at det er de små detaljene som gir størst inntrykk. Sekkeposter forteller veldig lite. Det er ikke skandaløst at Bjørn Dæhlie kan sende en faktura på 12.000 kroner, eller flys inn til Sotsji for å promotere OL i Oslo. Det har mange idrettsprofiler gjort før ham. Det er det grunnleggende ubehagelige i å vite at han er gjest i et underholdningsprogram for å snakke om sin ekte idrettsglede, for å så å høre at han ble betalt av NIF for å stille opp i Senkveld, som er rett og slett ekkelt.
Da forsvinner folkeligheten, da forsvinner troverdigheten og da forsvinner mye av den ekte gleden og entusiasmen også han må ha følt rundt sine egne store idrettsprestasjoner. Men dette er jo i bunn og grunn ikke hans skyld. Det er taktikken bak, sannsynligvis iverksatt som en slags panikkhandling.
Norges idrettsforbund ønsket ingen folkeavstemning om OL i Oslo i 2022, men Fremskrittspartiet fikk trumfet det igjennom. Idrettsledelsen og Oslo kommunes OL-selskap hadde et dårlig samarbeid, kommunen så det ikke som sin oppgave å fronte OL-saken. Idretten fikk det flertallet de ønsket. Kanskje blant annet på grunn av Bjørn Dæhlie og Jan Åge Fjørtofts konsulenttjenester. Og Sylvi Listhaugs lobbyvirksomhet mot eget parti, men da som ansatt i First House. Ingrediensene er mange i dette eventyrspillet. Og hele prosessen gjorde at Oslo ble seierherren. Men bare på liksom.
For de tapte troverdigheten. Ikke der og da, men nå. Og der står ledelsen av norsk idrett nå. Bør man rett og slett ikke begynne på nytt? Hvis idrettens medlemmer vil, kan det holdes ekstraordinært idrettsting allerede til våren.