Debatt

Besøker et krevende Latin-Amerika

Neste uke drar Erna Solberg på offisielt besøk til Colombia og Mexico. Der skal hun diskutere samarbeid om energi, klima, handel og investeringer, samt havforvaltning og migrasjon i Mexico og den stadig skjørere fredsavtalen i Colombia.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Besøkene kommer til å befeste gode relasjoner mellom Norge og de to landene. De vil også sannsynligvis videreføre rollen Norge har tatt i regionen de siste årene som en seriøs og langsiktig kommersiell partner og klimainvestor. Men både Mexico og Colombia trenger mer enn investorer: de trenger at flere eksterne aktører stiller spørsmål om menneskerettigheter, miljø, sosial inklusjon og hvordan bekjempe korrupsjon og straffefrihet.

De to vertene til Erna Solberg, Mexicos president Enrique Peña Nieto og Colombias Juan Manuel Santos, har mye til felles: Begge er ledere for land der staten aldri har overvunnet konkurrerende væpnende aktører, men vært avhengig av dem i ulike deler av territoriet der blant annet narkokarteller og paramilitære grupper styrer. Begge land kombinerer et profesjonelt næringsliv og til dels statsadministrasjon, med omfattende korrupsjon og stor avstand mellom den styrende eliten og folk flest.

Verken Mexico eller Colombia var med på den såkalte «venstrebølgen» i Latin-Amerika og har de siste årene verken sett noen betydelig omfordeling av ressurser eller bred sosial mobilisering. På tross av viktige reformer, har verken Peña Nieto eller Santos ledet inkluderende eller bærekraftige nasjonale utviklingsprosjekt, men har åpnet relativt betingelsesløst for investeringer. Begge er også svært upopulære med oppslutning på under 20 prosent og begge skal gå av etter valg i sommer. I begge land leder nå venstreorienterte kandidater på meningsmålingene før presidentvalget, selv om sjansene for at venstrekandidaten Gustavo Petro vinner i Colombia er langt mindre enn at Andrés Manuel López Obrador vinner i Mexico.

Hovedutfordringen for de to landene er ulik: I Mexico ble 2017 det blodigste året målt i antall drap siden man fikk seriøs statistikk, mens forsvinninger og drap på politikere og journalister er blitt dagligdags. Colombia har sett en eksplosjon av drap på aktivister, og mangelfull implementering av fredsavtalen mens væpnede grupper konkurrerer om naturressurser som myndighetene ønsker å åpne for investorer. Men løsningen må i begge tilfeller innebære oppgjør med korrupsjon, og at elitene tar et større reelt ansvar for utviklingen i hele landet.

Regjeringsskifte er langt fra nok for å få til det, og i Colombia er sjansene nok større for en fredsavtalefiendtlig regjering etter valget, enn en venstreorientert. Man trenger også at utenlandske aktører legger press, men akkurat det ser vanskelig ut i øyeblikket. Regionale institusjoner er lammet av splittelser og svekket tillit og kan gjøre lite. Ingen steder er dette tydeligere enn på det åttende Inter-Amerikanske toppmøtet som begynner i Lima dagen etter at Solberg kommer til Mexico.

Til tross for den lovende tittelen «Demokratisk styresett mot korrupsjon» kan Lima-toppmøtet bli et utstillingsvindu for interne konflikter og handlingslammelse, snarere enn en plattform for å finne løsninger. En av årsakene er at Perus president Pedro Pablo Kuckynski trakk seg for å unngå å bli stilt for riksrett for nettopp korrupsjon for bare to uker siden. Det svekker Perus troverdighet som initiativtaker til det som er blitt kalt «Lima-gruppen», som har lagt press på regjeringen i Venezuela for å finne en demokratisk løsning på den bunnløse krisa i det gjennomkorrupte landet. Med henvisning til prinsippet om demokrati i det Inter-Amerikanske samarbeidet valgte man å ikke invitere Venezuelas president Nicolás Maduro til møtet. Han har likevel meldt sin ankomst og vil trekke oppmerksomheten bort fra de viktige sakene.

Trump-administrasjonen på sin side har lagt press på Venezuela, men mangler politisk troverdighet som demokratiforkjemper. Trump kommer til Lima – med invitasjon – men som tidenes minst populære USA-president i Latin-Amerika. Verst er det selvsagt i Mexico der bare 6 prosent støtter ham. Etter at Rex Tillerson gjenreiste Monroe-doktrinene som rettferdiggjør USAs vilkårlige inngripen i Latin-Amerika, bare fem år etter at John Kerry offisielt skrinla den, er forholdet ytterligere forverret. Og etter at Mike Pompeo erstattet Tillerson og med den gamle hauken fra 1980-tallets blodige kriger i Mellom-Amerika, John Bolton tilbake, er tilliten på et minimum.

Norge har de siste årene fremstått som en lojal venn ved å fortsette investeringer i naturressurser og klima i blant annet Brasil, Colombia, Mexico og Peru, på tross av økonomisk krise og politisk uro. Men i en situasjon der institusjoner trues både nasjonal og regionalt, Trump-administrasjonen bygger murer og kaster ut migranter, trenger folk flest i Latin-Amerika ytre støttespillere, ikke bare investorer. Norge har tidligere vist evne og vilje til å bidra på bred front for en mer inkluderende utvikling, blant annet gjennom regionale institusjoner. Erna Solberg har en unik mulighet til å gjøre det igjen.

Mer fra: Debatt