Opprinnelig publisert i Vårt Land 28. januar 2015.
Jeg er vokst opp både sør og nord i landet. Min far er fra Finnmark, min mor er fra Lillehammer. Selv er jeg mest finnmarking. I hvert fall i dag. For jeg er en av dem som er såret og skamfull over Norges nei til å hjelpe russerne å finne fire døde krigshelter i Finnmark og få dem hjem. Søringen i meg forstår begrunnelsen, men mennesket og finnmarkingen i meg kan ikke akseptere det. Det er grunner til det.
I en bokhylle i stua i mitt barndomshjem på 70- og 80-tallet sto et lite etui. Sirlig skåret ut av et trestykke, med en intrikat låsmekanisme til et skyvelokk. Etuiet var til sigaretter, men det var aldri sigaretter i det. Det hadde et årstall innskrevet på fremsiden: 1943. Sigarettetuiet var gitt til min bestemor av en russisk fange på Svartnes i Finnmark. Det var en takk for mat hun hadde stukket til ham.
Fangen som hadde laget det lille etuiet til min farmor, var en av 10.000 avmagrede russere som jobbet seg i stykker i tysk tvangsarbeid i Finnmark under krigen. De bygde flyplasser og gravde grøfter, bar stein og kjørte jord. En fjerdedel av dem døde av slitet. Sulten. Kulden. Mishandlingen.
Høsten 1944 kom redningen. Friske styrker fra Sovjetunionen marsjerte over grensen og befridde Finnmark. Broderfolket. De vi hadde handlet av i hundrevis av år. De som hadde delt drømmene våre om et klasseløst samfunn tidlig på 1900-tallet og vært våre forbilder. De som hadde ofret så mye. Nå var de igjen våre helter. Det er de fortsatt.
For finnmarkingen i meg er ikke Russland konflikten i Ukraina. Landet er ikke synonymt med Vladimir Putins storhetsvanvidd, doping i idretten eller den ørkesløse vodkafylla. Russerne er våre venner. Vi skylder dem friheten. De har blødd for oss. Vi står i takknemlighetsgjeld til dem.
Det norske forsvaret begrunner sitt nei til å hjelpe Russland med å få hjem sine døde med konflikten i Ukraina. «Dårlig folkeskikk», mener biskop Per Oskar Kjølaas. «Umusikalsk», sier historiker Rune Rautio.
Jeg synes bare det er fryktelig trist.