Kultur

Berge Furre og Brasil

Da Brasils president Lula ønsket å gi befolkningen mer styring, ble en norsk historiebok inngangen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mye sies og skrives naturlig nok i disse dager om Berge Furre, som mange av oss hadde det udelte privilegiet å oppleve som sin politiske og historiske læremester. Han drar nok på sitt karakteristiske skjeløyde smilebånd, den gode Berge, om han nå endelig har kommet til den himmelen han trodde på og kan høre hyllesten fra gamle meningsmotstandere som ikke akkurat ga ham mye ære mens alle kampene han kjempet pågikk.

Men en viktig del av hans unike historiske og politiske livsverk har jeg ikke sett fortalt i noen av nekrologene. Det dreier seg om Brasil, et land han fikk anledning til å befatte seg med og la seg begeistre av etter at hans norske politiske karriere var over. Der forsket han på den raskt framvoksende pinsebevegelsen, og det ble påstått at han hadde besøkt 100 menigheter og fått demoner drevet ut av seg i 50 av dem. Men framfor alt fikk han dyrket sin politiske aktivisme i samarbeidet med det han på sitt rungende nynorsk kalte Rørsla av jordlause landarbeidarer, på brasiliansk forkortet MST, blant grunnleggerne av Lulas arbeiderparti PT.

Det som åpenbart er ukjent for de fleste er at Berges historieskriving var en direkte inspirasjon for eks-president Lula, den politiker som har betydd mest for Latin-Amerikas fattige masser i dette århundre. Berge ble tidlig fascinert av denne helt unike fagforeningslederen, demokratiforkjemperen og partistifteren, som han med sedvanlig historisk treffsikkerhet kalte «Brasils svar på Johan Nygårds­vold». Og det var nettopp den historiske parallellen han fikk anledning til dele med Lulas bevegelse.

I november 2003, et snaut år inn i Lulas første regjeringsperiode, hadde jeg anledning til å gjøre et lengre intervju med Tarso Genro, den mannen som Lula hadde gitt ansvaret for å lære mer systematisk av de nordiske erfaringene som han hadde slik sans for. Genro hadde tidligere innstiftet Verdens sosiale forum mens han var borgermester i Porto Alegre, der han også lanserte det som ble kjent som «deltakende budsjettering» – et system for å gi befolkningen direkte innflytelse på de store prioriteringer i offentlige budsjetter.

Under intervjuet la Tarso Genro for dagen en inngående innsikt i norsk mellomkrigs-historie. Først seinere fikk jeg kjennskap til hva som var hovedkilden for denne kunnskapen, nemlig historikeren og politikeren Berge Furre.

«Jeg har hatt anledning til å sette meg en god del inn i dette», sa Genro, «og det er mye av dette som inspirerer oss i dag. Den norske modellen var basert på et sterkt sosialdemokratisk parti, en sterk arbeiderbevegelse og bondebevegelse. I en periode med kraftig sosial agitasjon forhindret den at det kommunistiske partiet fikk anledning til å vokse. Resultatet var et nærmest magisk sosialt kompromiss som la grunnlaget for den sosiale velferdsstaten som landet fortsatt er basert på.»

Tarso Genro trengte ikke å lese norsk for å tilegne seg Berge Furres historieskriving om den norske mellomkrigstida. Hans klassiske lærebok for norske historiestudenter, «Norsk Historie 1905-1990», var blitt oversatt til portugisisk! Den ble utgitt i gjennomillustrert bokform på portugisk først i 2006 (História da Noruega – Da independência ao Estado de Bem-Estar Social, men Genro hadde åpenbart hatt tilgang til deler av manuskriptet. I intervjuet fortsatte han med å resonnere rundt likheter og forskjeller mellom Norge på 30-tallet og Brasil på begynnelsen av 2000-tallet. Og før Genro ble sparket videre oppover til jobber som først undervisnings- og seinere justisminister, fikk ansvar for å prøve å redde partiet fra sin dype korrupsjonskrise, og etter hvert ble guvernør for Rio Grande do Sul, fikk han etablert en trepartsmodell for arbeidslivet som var sterkt inspirert av den som har ligget til grunn for vår egen sosiale og økonomiske utvikling.

President Lula uttrykte i løpet av sine åtte år som president gjentatte ganger hvor sterkt han var inspirert av «O modelo norueguês», den norske modellen. Sterkest kom det kanskje til uttrykk i oljepolitikken. Da han i 2009 lanserte det alle trodde ville være et nytt stort brasiliansk oljeeventyr med utnyttelse av de såkalte «Pre-Sal»-forekomstene på store havdyp utenfor Rio og Sao Paulo, var det den norske oljemodellen som var forbildet, med fondsoppbygging, etisk råd og det hele. I sin TV-tale til det brasilianske folk på nasjonaldagen den 7. september det året, som jeg hørte på direkten, gjentok han stikkordet «O modelo norueguês» så mange ganger at jeg nesten rødmet. Da den spanske storavisen El País kort tid etterpå presenterte denne planlagte brasilianske oljerevolusjonen i en større temaartikkel var dette også dette tittelen. Resten er historie, som det heter. Brasil sliter nå med en gigantisk korrupsjonsskandale i det statlige oljeselskapet Petrobras, Brasils var på Statoil, som viser at Lula aldri lyktes med å få på plass de etiske prinsippene han mente å ha lært av Norge.

Berge Furre var typisk nok altfor beskjeden til å stikke seg fram og ta noen som helst ære for sitt bidrag til det brasilianske eventyret som Lula representerte, før det gikk så galt som vi ser i dag. Han hadde aldri behov for å sole seg på maktens tinder. Hans brasilianske venner fortsatte å være småbøndene og de som organiserte de jordløse. Når de var på besøk i Norge åpnet Berge sitt gjesterom for dem, som sine private gjester. Også de hadde oppfattet at Berge var en mann å lære av, som da han ledet Landbrukskomiteen på Stortinget og fikk sikret norske bønder samme inntekt som industriarbeidere gjennom et begrep som det lukter Furresk av lang vei: Jamstillingsvedtaket.

Det var tragisk at Berge ble syk og ikke fikk anledning til å dyrke sitt brasilianske prosjekt lenger enn han fikk. Men så slapp han da å se det han sikkert visste som historiker: at det tar mer enn to brasilianske presidentperioder å få på plass en helt ny samfunnsstruktur med ambisjon om å snu opp ned på Brasils grelle klassekontraster og korrupsjonskultur. Men ideen er sådd og vil nok spire opp igjen. Det bør den beskjedne mannen fra Sjernarøy, Ryfylke, Norge, få sin velfortjente ære for.

Mer fra: Kultur