«Høyresiden gleder seg hver gang innvandring blir et politisk tema: Alt den trenger å gjøre, slik den har gjort i tretti år, er å rulle ut fryktretorikken og love strenge tiltak.»
Sitatet kunne like gjerne stått som en kommentar til den norske politiske debatten. Men det var i forkant av det franske valget at redaksjonssjef i Le Monde Diplomatique, Benoît Bréville, omtalte strategien om å sette fattige franskmenn opp mot innvandrere. Slik ble innvandring et avgjørende spørsmål for mange velgere, og venstresiden ble tvunget inn på et minelagt terreng i valgkampen, mener Bréville.
Påstanden om at venstresiden har berøringsangst, og at Arbeiderpartiet taper velgere på ikke å anerkjenne innvandring som en stor utfordring, er velkjente toner fra høyresiden. Det hevdes gjerne sammen med utsagn som at venstresiden har glemt å være feminister på vegne av minoritetskvinner, og at det hersker en feighet i spørsmål knyttet til religion og kvinners frihet. Men å være uredd og ærlig må ikke forveksles med å bringe forenklede svar på kompliserte spørsmål. Da får vi en fordummende debatt og i verste fall politiske tiltak som går utover enkeltpersoners frihet, iverksatt for at enkelte politikere skal framstå som handlekraftige og «på velgernes side».
Forrige uke ble påstanden om venstresidens berøringsangst frontet av lektor og forfatter Espen Goffeng, som på NRK Ytring skriver at han er en av de litt for få på venstresiden som «høylytt» snakker om utfordringene som følger med innvandring. Goffeng mener Arbeiderpartiet har tapt velgere på ikke å anerkjenne velgernes skepsis til økt innvandring. Han viser til en undersøkelse fra i fjor der 40 prosent av Aps velgere har svart at de mener Sylvi Listhaug gjør en god jobb. I tillegg trekker han fram TNS Gallups tall som viser at norske velgere i 2015 mente at innvandring er samfunnets største utfordring. Goffeng har selvsagt helt rett i at disse velgernes syn skal anerkjennes. Innvandring er et viktig spørsmål. Men det betyr ikke at venstresiden skal føre samme type innvandringsdebatt som den vi ser fra ytre høyre.
Spørsmålene knyttet til et stadig mer mangfoldig samfunn er kompliserte. Derfor har de gjerne ikke enkle svar med to streker under. Å ha en tilnærming til spørsmål om innvandring og multikultur, der man ser seg nødt til å kommunisere med mer enn korte slagord og kontante politiske tiltak, er ikke det samme som å ha berøringsangst. Men det er ikke like effektivt å kommunisere i korte sosiale-medier-vennlige budskap.
Følgerne til Sylvi Listhaug hevder at hun er bra for Norge, «fordi hun tør». Hun tør å ta tak i utfordringene ved innvandring. Hun tør å konfrontere religiøse ledere innen islam, og hun tør å reise til Sverige for å lære av hva de, ifølge henne, gjør feil. Heiagjengen hennes klapper i hendene for at hun setter søkelyset på utfordringene med integrering. Men det stilles påfallende få spørsmål knyttet til hvilke tiltak hun kunne tenke seg å iverksette, utenom å redusere innvandringen. Enkle svar på komplekse spørsmål applauderes stadig mer aggressivt og høylytt.
Tiltak for bedre integrering finnes hos partiene på venstresiden, også hos Arbeiderpartiet. Utfordringen er å synliggjøre politikken, og å overdøve enkle «lik og del»-kampanjer, framfor å ty til samme strategi.
«Det er ikke mulig å komme rundt at Ap, som et stort folkeparti, og hele venstresida må kunne sette dagsorden på integrering og innvandring – uten å kopiere Frp», sa SV-politiker Andreas Halse til Dagsavisens Oslo-utgave lørdag. Halse peker på Aps Jan Bøhler som et forbilde for venstresiden. Sylvi Listhaug svarte i samme artikkel med å rose Jan Bøhler, men å hevde at han ikke er representativ for Arbeiderpartiets politikk. «Barnehijab i grunnskolen er et godt eksempel. Her sier både Aps Hadia Tajik, Trond Giske og flere andre at det er et problem at barn bruker hijab. De skal ikke måtte dekke seg til. Likevel er de ikke for å forby det», sa Listhaug.
At man ikke vil forby bruk av religiøse hodeplagg betyr ikke at man ikke er i stand til å se det problematiske med tildekking av kropp av religiøse årsaker. At man ikke ønsker en strengere innvandringspolitikk, betyr ikke at man ikke ser negative konsekvenser av manglende integrering av innvandrere. Venstresidens grunnverdier som solidaritet og like muligheter kan ikke ofres for at politikken skal passe til temperaturen i hissige kommentarfelt.
Det koster penger å integrere nye mennesker i det norske samfunnet. På sikt har det imidlertid stor gevinst i form av økt arbeidskraft og et rikere mangfold av mennesker. Gratis kjernetid i barnehager, en styrket norskopplæring allerede i asylmottak, utvidet fedrekvote: Dette er kun noen få eksempler på politiske tiltak fra ikke-borgerlig side som i aller høyeste grad virker for integrering. Slike tiltak må i større grad synliggjøres som relevante for velgere som er opptatt av innvandringsspørsmål. Dét er Ap og venstresidens utfordring videre.
«Vi er lei av at høyresiden dominerer innvandrings- og integreringsdebatten mens venstresiden ikke tør spille på Frps banehalvdel», skrev representanter fra Facebook-gruppen Engasjerte Holmlianere i Aftenposten for en tid tilbake. De har rett i én ting: Høyresiden bør ikke få føre innvandringsdebatten alene. Men det betyr ikke at Ap, eller partier lenger ut mot venstresiden behøver å bevege seg til Frps banehalvdel, der det hovedsakelig foregår tøffe taklinger, men få scoringer.