Regjeringens hovedorgan, Aftenposten, har spandert flere lederartikler på Nasjonalmuseet og Nasjonalgalleriets fremtid. I april ble det kjent at Stein Erik Hagen og Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff hadde inngått en avtale om at museet skulle få disponere kunstsamlingen hans. Det siste den konservative avisen foreslår er at «Kulturdepartementet bør snakke med Hagen» for å sikre at kunstsamleren ikke trekker seg fra avtalen med Nasjonalmuseet. Det ville vært for dumt, siden Hagens kunstsamling egentlig «tilhører» det norske folk: Den tidligere kjøpmannen har kunnet bygge opp en betydelig kunstsamling fordi han har skapt sin formue på det norske folks dagligvarekjøp.
Hagens såkalte Canica-samling rommer viktige verk fra norsk, nordisk og internasjonal kunsthistorie med spesiell vekt på mellomkrigstiden. Samlingen vil supplere og fylle store hull i Nasjonalmuseets egen samling. Ifølge eksperter vil Canica-samlingen gjøre Nasjonalmuseet til det viktigste kunstmuseet i Norden. Det er det definitivt ikke i dag.
Nå truer Hagen med å trekke seg fra avtalen. Vel, vel, – det er ikke helt riktig. Hagen gikk ut offentlig og sa at han sto ved avtalen etter at hans våpendrager, kunsthistorikeren Steinar Gjessing, hadde raslet med sablene. I et intervju i NRK radio påpekte Gjessing at Statsbyggs konseptutredning, som foreslo at Kulturhistorisk Museum og Universitetet i Oslo skulle overta Nasjonalgalleriet og rykke inn med sin samling av middelalderkunst, var ødeleggende for Nasjonalmuseets mulighet til å vise Canica-samlingen.
Statsbyggs konseptutredning skapte sjokkbølger i kulturmiljøet. Aksjonsgruppen Redd Nasjonalgalleriet har slåss i åtte år, helt siden vedtaket om å flytte Nasjonalmuseet til Vestbanen. Det var daværende kulturminister Trond Giske (Ap) og byrådsleder Erling Lae (H) som gjorde en hestehandel om lokaliseringen av Nasjonalmuseet og Munch-museet. Siden har Nasjonalgalleriets skjebne svevd i det uvisse. Steinar Gjessing mente imidlertid at det hadde vært en forutsetning for avtalen mellom Hagen og Nasjonalmuseet at Nasjonalgalleriet skulle bestå som et visningssted for museets samlinger.
Statsbygg fremstår ikke som en spesielt troverdig utredningsinstans. I kampen om Nasjonalgalleriet er det statlige forvaltningsorganet regjeringens velvillige løpegutt. For noen år siden leverte Statsbygg en utredning som «beviste» at Nasjonalgalleriet var uegnet som visningssted for billedkunst. Det presterte de å si om et bygg som hadde rommet nasjonens kunstskatter i mer enn 150 år. Plutselig skulle inneklimaet være så katastrofalt dårlig at Nasjonalgalleriet var uegnet.
Vi er vitne til en tverrpolitisk lammelse når det gjelder Nasjonalgalleriets fremtid. Da hjelper det ikke at Nasjonalmuseets direktør, Audun Eckhoff, fremstår som departementets nikkedukke. «Historien om Nasjonalgalleriet blir stående som et symbol på Audun Eckhoffs lederperiode. Det har vært åtte år uten særlig mye handling. Han tar ingen kamper og all kritikk avvises,» har Erlend Høyersten, museumsdirektør ved ARoS, Aarhus kunstmuseum, sagt til Aftenposten.
Høyerstens kritikk ble bekreftet søndag da Audun Eckhoff sa til Aftenposten at «vi er positive til videre kunstdrift (i Nasjonalgalleriet) hvis det er politisk grunnlag for dette». Legg merke til formuleringen HVIS. Eckhoff har ikke forstått at noen må skape det politiske grunnlaget. Han forholder seg passiv og er ikke villig til å stå opp og slåss for Nasjonalgalleriet.
Som direktør for nasjonens viktigste kunstinstitusjon er det Audun Eckhoffs oppgave å påpeke at slik situasjonen er blitt, med tilbudet om å disponere Canicas kunstsamling, er det tvingende nødvendig at Nasjonalmuseet får fortsette å bruke Nasjonalgalleriet. Påstanden om at Nasjonalgalleriets samling får betydelig bedre plass på Vestbanen er en konstruksjon. Det nye Nasjonalmuseet vil få 13 000 kvadratmeter utstillingsplass. 2 400 kvadratmeter går med til «alabasthallen» for skiftende utstillinger (som skal erstatte tre museers rom for det samme). Da står det 10 600 kvadratmeter igjen til de faste samlingene. Nasjonalgalleriets del er 3600 kvadratmeter, betydelig mer enn i dag. Men reelt sett er det bare 100 kvadratmeter mer enn Nasjonalgalleriet disponerte i direktør Knut Bergs tid, da museet fortsatt brukte tredje etasje.
Et annet argument som taler mot at Historisk museum skal overta Nasjonalgalleriet er hensynet til dagens utstilling. Mesterarkitekten Sverre Fehn designet Historisk museums middelaldersaler i 1979, og det regnes som et høydepunkt i moderne museumsarkitektur. Å ødelegge dette vil være en skam. Ethvert museum ønsker og har behov for større utstillingsplass, men Historisk museum kan få løst sitt behov på andre måter. Nasjonalmuseet blir stort, men det er egentlig for lite allerede før det står ferdig. Det er blitt tydelig illustrert med Stein Erik Hagens utlån.
Det er ikke milliardærens ønsker som skal styre denne saken. Når vi skjærer inn til beinet, dreier dette seg om penger. Nasjonalgalleriet er statens eiendom, og det vil koste mindre å rehabilitere bygget som kunstmuseum enn å oppgradere det for Historisk museum. Det er en nasjonal oppgave å videreføre Nasjonalgalleriet som ramme for nasjonens visuelle hukommelse. Nå er det bare statsministeren som kan gi beslutningen den tyngde som trengs. Hører du, Erna Solberg?