Kultur

Begavede barn - et problem?

Den norske grunnskolen skal sikre alle elever opplæring etter evner og behov, så vel som den sosiale og emosjonelle tryggheten som skal til for å oppnå et slikt optimistisk mål. Selvsagt lykkes ikke dette.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Barn kommer til første klasse med så forskjellige talenter og egenskaper, adferd og bakgrunn, modenhet og utviklingsnivå at det er ren utopi å tro at samtlige 614.894 grunnskoleelever får alt de har krav på etter loven. Selv om den enkeltes skoles beliggenhet til en viss grad påvirker elevenes sosiologiske/økonomiske bakgrunn og det dessuten som regel søkes balanse i kjønnsfordelingen, settes den jevne norske skoleklasse sammen på slump. Det betyr at det gjennomgående vil være store evne- og modenhetsvariasjoner hos elevene helt fra landsnivå og ned til det enkelte klasserom.

De fleste foreldre og barn er åpenbart fornøyde med dette. Selv om grunnskolen er den offentlige instans som i henhold til en undersøkelse fra 2010 (NSD) får aller flest klager, viser den samme undersøkelsen at bare 8,2 prosent oppgir at de er misfornøyd. Brukerundersøkelser fra de siste årene (2009-2012, EPSI Norway) viser at den totale tilfredsheten med grunnskolen blant publikum faktisk er økende, og rimelig (gjennomsnittlig) god.

Men selvsagt finnes det noen som er misfornøyde. Én av gruppene som de siste årene har fått en del offentlig oppmerksomhet, er foreldre til noen av dem som gjerne går under sekkebetegnelsen «de begavede barna». Det er internasjonalt skrevet bindsterke verk om disse ungene uten at man er blitt helt enige om verken hva man skal kalle dem eller hvordan de skal identifiseres, men gjennomgående er det man tradisjonelt har kalt «høy eller svært høy intelligens» alltid til stede. Plassen forbyr meg å være mer presis.

De evnerike barna anslås til å utgjøre ca. 5 prosent av hvert kull. Det finnes da over 30.000 av dem i norsk grunnskole. Disse går altså i samme klasse, står overfor de samme oppgavene og lever i det samme psykososiale miljøet som både den prektigflinke, middelhavsfareren og hun som strengt tatt har litt tungt for det. Det skal vi alle være glade for. Ideen med enhetsskolen - slik den i løpet av de siste 150 år har utviklet seg - er blant annet å forberede barna på samfunnet slik det er, og arbeidslivet, slik det fortoner seg for de fleste av oss: Sameksistens med mennesker utstyrt med vidt forskjellige evner, kompetanser, svakheter og karakteristika. Særlig i de lavere klassetrinnene er det grunn til tungt å vektlegge den sosialt dannende siden ved en felles skole framfor det rent faglige.

Likevel: Der barn som sliter med pensum meget enkelt kan identifiseres ved nettopp dét, de sliter, er problemet med de evnerike barna er at de ofte ikke er spesielt flinke på skolen. Tvert imot pekes det på en rekke problemer som oppstår rundt mange av dem, helt opp til ca. 40 prosent. Vantrivsel, kjedsomhet og hyppige konflikter med både lærere og andre elever er eksempler på problemfelt som omskrives i forskningen. Enkelte unger som har vist nærmest ekstreme ferdigheter for alderen forut for skolestart faller faglig igjennom etter kort tid i grunnskolen. Læringsmiljøet makter for det første ikke å identifisere dem som evnerike, og klarer logisk nok da heller ikke å tilrettelegge for «opplæring etter evner og behov».

Slik skal vi selvsagt ikke ha det. Dette er til skade og smerte for både barna det gjelder og deres familier. Det er dessuten et hårreisende sløseri med kompetanse som kan komme samfunnet til nytte, slik professor emeritus Kjell Skogen, en av få nordmenn med spesialkompetanse på området, påpeker. Det trengs mer forskning, både for å gi verktøy for å identifisere evnerike barn og for å hjelpe dem til å nå sitt eget potensial. Dette er udiskutabelt. Det går da også fremover, nevnte professor gir for eksempel osloskolen gode skussmål når det gjelder tilrettelegging for de spesielt begavede barna.

Noen ganger blir imidlertid det gode det bestes fiende. Av de foreldre som har «stått fram» i mediene på vegne av sine evnerike barn, får vi blant annet høre at de utsettes for janteloven og at spesielt begavede barn er «et politisk betent område». Dette er en virkelighetsforståelse det er svært vanskelig å kjenne seg igjen i. Myten om at evnerikdom per se blir sett som negativt har så vidt meg bekjent aldri blitt dokumentert, og jeg har lett lenge! Det generelle inntrykket etter å ha levd et par-tre generasjoner er heller det motsatte: Kunnskap og særlige evner fremelskes, beundres og gir dessuten stor uttelling, også her til lands.

Det som imidlertid alltid og uten unntak skader barn, er å gjøre deres evner til et problem. Siden det knapt finnes et eneste barn uten sterke sider, er det voksnes - og skolens - oppgave å se og anerkjenne disse. Evner og talenter skal møtes med smil og oppmuntring, tilrettelegging og oppfølging. Å eksponere evnerike barn i full offentlighet med en historie som fokuserer på alt det negative begavelsen har medført, må være direkte skadelig. For barnet, selvsagt, men også for kampen det åpenbart er å få storsamfunn og skolevesen til fullt ut å forstå hvilke utfordringer familier med evnerike barn står ovenfor.

Med ny regjering rett rundt hjørnet legges det opp til flere privatskoler (friskoler). Jeg tror ikke dét er skadelig. Enhetsskolen er sterk, god og har stor ideologisk oppslutning. Det den taper på «gungorna» (maks faglig utbytte for alle), tar den igjen på karusellen (den sosiale likhetstanken). Den offentlige skolen lever godt med konkurranse. Forutsetningen for videre liv er imidlertid dette: Den må være for alle. For ikke å miste de evnerike barna til superskoler i privat regi, må grep åpenbart tas. Gjerne i raskere tempo enn nå.

Like barn leker nemlig ikke best. 
Det er i mangfoldet livet trives. 
Også for de evnerike, 
våger jeg å påstå.

Mer fra: Kultur