For personer under 45 år er ulykker den største dødsårsaken i Norge. Over 600.000 personer må hvert år få medisinsk behandling for skader, og omtrent 12 prosent av alle sykehusdøgn relaterer seg til behandling og oppfølgning av denne pasientgruppen.
Enkelte personskader er uunngåelige. Risikoen for uhell vil alltid være til stede. Samtidig er det et stort potensial for å gjøre mer på området for skadeforebygging. Tre tiltak bør spesielt prioriteres:
• Kunnskap: Økt samarbeid mellom offentlig og privat sektor for å innhente, systematisere og bruke informasjon som sier noe om hvor risikoen for personskader er størst. Vi mangler en felles oversikt som sier noe om hvor ulykker med personskader skjer, og hvor ofte det skjer. Mangelen på et felles kunnskapsgrunnlag svekker vår evne til å jobbe helhetlig og målrettet på det ulykkesforebyggende området.
• Forebygging: En bevisst satsning på risikoreduserende tiltak på de arenaer der sannsynligheten for personskader er stor. Flere kommuner har i samarbeid med sine innbyggere identifisert ulike risikofaktorer i eget nærmiljø. I neste omgang danner dette arbeidet grunnlag for enkle, men også effektive forebyggende tiltak.
• Ulykker i hjemmet: I tillegg må det gjennomføres en felles innsats for å forebygge og redusere antall fallulykker i og ved hjemmet blant eldre. Tall fra Norsk pasientregister viser at fallulykker i hjemmet resulterte i 400 dødstilfeller blant eldre over 65 år i 2017, og at nær 25.000 skadebehandlinger av eldre skyldes fallskader i eller i nærheten av egen bolig. Tallene bør bekymre oss.
Gjennom flere år har myndighetene, frivillig og privat sektor jobbet tett sammen for å forsterke samarbeidet på området for skadeforebygging. I dag fornyes samarbeidet gjennom en videreført avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Finans Norge der et av de viktigste tiltakene er å få frem bedre skadedata som grunnlag for målrettet innsats mot ulykkesforebygging med særlig fokus på hjemmeulykker. Kanskje er det gjennom denne typen initiativ vi løser utfordringene knyttet til stadig vekst i statens helseutgifter?