SAMARBEID: Som byråd for barn og unge er jeg opptatt av at de unge må være våre viktigste samarbeidspartnere fra dag én, ikke etter at voksne har snakket sammen, skriver Inga Marte Thorkildsen. FOTO: MIMSY MØLLER

Vis bildetekst
Foto:

Bedre hjelp til barn som strever!

Byrådet er i gang med en tillitsreform, med mindre byråkrati og større faglig handlingsrom.

Camilla Ulfeng Bergland i Oslo PPT utfordret meg i en lengre kronikk i Dagsavisen 14.11 til «å snakke fag igjen», etter noen stormfulle runder om Osloskolens framtid. Og Camilla – jeg er med!

Jeg deler beskrivelsen som gis i kronikken av en velferdsstat som er for oppstykket og silobasert. At folk – ikke minst barn – skyves hit og dit når de trenger hjelp, og at hjelpen kommer for seint. Engasjerte fagfolk, som Bergland, som har søkt seg til velferdsstaten for å hjelpe, føler for ofte at de ikke får brukt sitt fulle potensial. Det blir mye møtevirksomhet og papirarbeid, og ofte er møtene slik Bergland beskriver dem; «ansvarsfraskrivelsesmøter». Derfor er byrådet i gang med en tillitsreform, med mindre unødig byråkrati, større faglig handlingsrom og færre siloer. I dette øyeblikk er bydelene i gang med å finne nye, ubyråkratiske løsninger. Folk, særlig barn, skal ha hjelp raskt.

Barn som samarbeidspartnere

En utfordring Bergland ikke nevner, men som jeg vil løfte fram, er at voksne kan «møte seg bort» fra de det gjelder, og at de dermed blir mindre treffsikre i valg av løsninger. Mange unge som har erfaringer fra å søke hjelp ber voksne om å dempe møtevirksomheten, spesielt den som foretas over hodene på dem. «Vær så snill», ber de, «slutt med alle møtene om oss, snakk heller med oss!» Derfor ønsker jeg så sterkt en faglig og holdningsmessig endring: Når vi skal bli mer treffsikre i valg av løsninger, må de unges stemme få en vesentlig plass i diskusjonen. Hva fungerer sett fra dem? Hva fungerer ikke? Vi må ikke nøye oss med å etablere et lag rundt barn og unge, vi må være de unges eget lag.

Rask hjelp som hjelper

Når barn og unge strever, gir det seg ulike uttrykk: Noen kan ta det ut som aggresjon og uro overfor fellesskapet, andre trekker seg unna og får mye fravær. Noen blir «klassens klovn», andre mister troen på at de kan lære, og gir opp i forsøket. Noen gjør seg usynlige i klasserommet. Dette er klassiske situasjoner og reaksjoner som oppstår når barn har det vanskelig. Like fullt strever voksne på alle arenaer med å håndtere det på en god måte, og mange føler seg veldig alene og maktesløse.

Som skolebyråd opplever jeg at svært mange lærere etterlyser bedre støtte og hjelp i sin hverdag i klasserommet. Mange ønsker seg et apparat nær eller på skolen, bestående av ulike fagfolk som kan komme dit elevene er, framfor at elever som strever tas ut av klassen. Mye tid går med til utredninger og søknader knyttet til enkeltelever, og hjelpen er lite tilgjengelig. Mens de venter på svar, øker uroen, frustrasjonene og problemene. Lærerne beskriver mangel på både tid og kompetanse til å hjelpe elevene sine med det de strever med – fra faglige problemer til forhold i livet ellers, noe som gjerne forsterker hverandre gjensidig. Derfor er jeg glad for at Bergland selv vektlegger PPTs systemiske arbeid, blant annet modellen med «nærværsteam». For ja, vi må se kritisk på systemene våre. Og ja, vi må utforske hvordan barna egentlig har det – i klasserommene, i familiene, med venner og på fritidsarenaene. Og vi må altså involvere de unge selv.

Og her vil jeg komme med en liten utfordring. I kronikken skriver Bergland: «Ved å snakke om, og etterpå med, den unge kan man som hjelper utprøve tiltak innenfor disse enkeltboksene den unge ferdes i slik at det blir en helhet». Som byråd for barn og unge er jeg opptatt av at de unge må være våre viktigste samarbeidspartnere fra dag én, ikke etter at voksne har snakket sammen. Først da kan vi oppnå virkelig å bli nyttige og effektive. Når de unge ikke trenger å være engstelige for hva som blir sagt om dem i møter eller at de mister kontrollen over eget liv, blir de tryggere. Når vi samarbeider med dem, skaper vi tillit – helt avgjørende for å lykkes! Tilliten til voksne og til autoriteter kan være ganske tynnslitt, når du spør unge som strever. Dessuten øker treffsikkerheten når vi involverer de menneskene det faktisk gjelder. Det vet alle som har vært «bruker», «klient» eller «pasient» noen gang.

Økt tillit og treffsikkerhet gir dermed økt nytte, som også gir bedre ressursutnyttelse. Og det trengs, for vi har ingen penger å kaste bort. Alle midlene må gå til formålet; å hjelpe barna og ungdommene som strever til et bedre liv, her og nå og i framtida. Så takk til Bergland som dro i gang en viktig diskusjon. Som sagt: Jeg er med!


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!