Kronikken er skrevet i samarbeid med Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen, Mette Nord, leder i Fagforbundet, Asbjørn Sagstad, Ideelt Barnevernsforum, og Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Stortinget diskuterer nå viktige prinsipper for hvordan det norske samfunnet skal ivareta barnevernsbarna på best mulig måte. Skal barneverntjenester omsettes i et marked og dermed styres etter mekanismer som priskonkurranse, forretningshemmeligheter og profittmaksimering? Eller er det på tide med en ny kurs?
Familie- og kulturkomiteen avga 22. mai sin innstilling til et representantforslag fra Arbeiderpartiet om et offentlig og ideelt drevet institusjonsbarnevern. Forslaget er en respons på at dagens barnevern, som skal ta vare på de aller mest sårbare i vårt samfunn, og som derfor er finansiert av fellesskapet gjennom skattepenger, er blitt et kommersielt marked og en av Norges mest lukrative bransjer for finansielle investorer. Mens regjeringspartiene forsvarer denne utviklingen, viser komiteens behandling at det er flertall på Stortinget for en ny kurs.
Vi, som representerer brukere, ansatte og leverandører innen barnevernet, hilser opposisjonens vilje til ny kurs varmt velkommen. Vår begrunnelse bunner i konkrete erfaringer med hvordan dagens kommersialiserte system fungerer.
Av de vel 1000 barna som i 2017 var plassert i barnevernsinstitusjoner (inkludert såkalte enetiltak), var 40 % i statlige, 40 % i kommersielle og 20 % i ideelle institusjoner. Ser man på de omstridte enetiltakene, driver kommersielle aktører nå over 90 % av disse. Etter et oppkjøpsraid de siste årene drives nå 3/4 av den kommersielle andelen institusjonsplasser av fem store velferdskonsern. Tall fra De Facto viser at disse selskapene (Aleris, Humana, Team Olivia, Unicare og Aberia) de siste årene har hatt en gjennomsnittlig lønnsomhet (totalrentabilitet) på 22–23 %, noe som overgår alle andre bransjer i Norge. Den totale omsetningen innen barnevernsområdet for disse fem konsernene var 3,2 milliarder kroner i 2016 med et samlet overskudd på over 270 millioner kroner. Omsetningen økte med 1,3 milliarder fra 2015 til 2016 – altså en sterk vekst.
I motsetning til offentlige og ideelle, har de kommersielle aktørene et mål om profitt til eierne, som gjerne er utenlandske finansfond. Med det forsvinner felleskapets midler, som skulle gått til barnevern, ut til privat profitt. Samtidig kan målet om fortjeneste fort bli viktigere enn barnets beste.
Vi reagerer på at regjeringspartiene, de kommersielle aktørene og NHO Service fortsetter debatten som om den grunnleggende forskjellen på private kommersielle og private ideelle aktører ikke finnes. Privat er ikke privat, og begrepet «private aktører» er ikke relevant i denne diskusjonen.
Det er ingen som sier at alle kommersielle tilbud er dårlige. På grunn av vanskelighetene med å måle kvalitet i så komplekse og situasjonsbestemte tjenester som barnevernet, finnes det ingen systematiske studier om kvalitetsforskjeller mellom ulike eierformer. Likevel mener vi det er problematisk når de kommersielle eierne skyver de ansatte og barna foran seg i kampen for å bevare muligheten til å ta ut privat profitt på disse tjenestene. Det vil være fullt mulig å videreføre tilbudene under nytt regelverk. Forskjellen er at de da må drives uten privat profitt. Kvalitet og tilbud skapes av de ansatte, ikke av finansfondsforvaltere i skatteparadis. Forslaget fra Arbeiderpartiet vil ikke forby privat initiativ, men er et tiltak for å hindre at penger forsvinner ut av tjenestene, og at barnevernsbarn reduseres til spekulasjonsobjekter for finansfolk.
Barnevernstjenester egner seg ikke for markedsmekanismer som konkurranseutsetting og anbud. Barnevernet innebærer mulighet for særlig inngripende tvangshjemler som tilhører offentlig myndighetsutøvelse. I tillegg er tjenestene særlig komplekse med betydelig innslag av skjønn og individuell tilpasning. Barnevernet dekker dessuten helt grunnleggende behov for dem det gjelder – sårbare barn, unge og familier.
Derfor bekymrer vi oss for en situasjon der markedstenkning er dominerende i institusjonsbarnevernet. Konkurranse har overtatt for samarbeid, forretningshemmeligheter forhindrer deling av kompetanse og erfaring og anbudsbyråkratiet vokser i omfang. Vi erfarer dessuten at økonomiske ofte trumfer faglige hensyn og barns faktiske behov. Når det presses på pris, en naturlig følge av anbudssystemet, blir det press på den aller viktigste ressursen, nemlig de ansatte. God omsorg for de mest sårbare barna og ungdommene fordrer kompetente ansatte med gode arbeidsvilkår. Gode velferdstjenester og gode arbeidsvilkår henger tett sammen. Det er i tillegg vanskelig å bygge og vedlikeholde stabile fagmiljøer når institusjonene med jevne mellomrom må konkurrere om nye anbud.
Så lenge kommersielle aktører skal levere disse tjenestene, er det vanskelig å ta barnevernet ut av markedslogikken. Vi vil derfor utfordre KrF spesielt til å se bredden i kommersialiseringens konsekvenser og til å ta nok et skritt i sin tenkning rundt barnevernet. KrF vil fremme de ideelle aktørene, men en skjerming av ideelle aktører vil neppe fungere over tid dersom barnevernet fortsatt skal styres etter markedsprinsipper. Ser ikke partiet hvordan hele logikken i institusjonsbarnevernet endres av konkurranse, profittjakt og forretningshemmeligheter?
Det påhviler oss som samfunn et stort ansvar når vi skal avgjøre innretningen av tjenestene for våre mest sårbare barn. Barnevernet må sette barnas behov foran noen enkelteieres ønske om store fortjenester. Samarbeid mellom offentlige og ideelle aktører, fremfor dagens konkurransebaserte anbudssystem, er derfor veien å gå. Derfor støtter vi forslaget og håper KrF ved neste korsvei tar et mer prinsipielt standpunkt mot at barnevernsbarn kan omsettes på et marked. Regjeringspartiene argumenterer med at de kommersielle aktørene er billigere og at de dermed sparer staten for penger. Vi vil minne om at et billig barnevern fort kan bli veldig dyrt for samfunnet.