I debatten om barnehager er dette en formulering som det er bred enighet om: pengene det offentlige bevilger skal brukes til beste for ungene. Jeg tror det samme gjelder for penger som skal brukes til å bekjempe barnefattigdom. En generell økning av barnetrygden er en lite målrettet og særdeles kostbar måte å bekjempe barnefattigdom på. KrF ønsker å bruke 4 milliarder på å bekjempe barnefattigdom (i budsjettforhandlingen fikk de ca. 10 %). Men hadde de fått 4 milliarder ville nesten 90 % av disse pengene gått til familier som ikke er fattige. Bare 450 millioner ville gått til familier under fattigdomsgrensen.
Med den mest vanlige definisjon på fattigdom (inntekt under 60% av medianinntekt) lever ca. 11 prosent av norske barn i fattigdom, det tilsvarer ca. 128.000 barn. Men økningen på 4 milliarder som KrF vil ha, vil bare redusere antall fattige barn med 7000. Selv om det er 4 milliarder som skal fordeles på alle barn, blir det ikke så mye på hvert barn - og det må større beløp til dem som lite har, for å kunne heve dem over fattigdomsgrensen.
Det er mulig å bruke økt barnetrygd som et målrettet virkemiddel og samtidig beholde trygdens universelle karakter, uten byråkratisk behovsprøving. Vi finner mange fattige barn i familier med én forsørger. De får i dag et ekstra tilskudd, men dette er ikke tilstrekkelig til å løfte disse familiene ut av fattigdom. Ved å øke dette beløpet kraftig mens ungene er små, vil mange komme ut av fattigdommen. Og – dette kan gjøres enkelt, det er bare å øke beløpet de allerede mottar.
Fattigdom i Norge og Europa er ikke et spørsmål om å overleve rent fysisk. Den britiske sosiologen Peter Townsend beskriver utfordringene med denne omskrivningen av Shakespeare: The question is not to be or not to be, but to belong or not belong. Det er altså et spørsmål om å delta, derfor bør vi prioritere: Gratis skolemåltid, skolefrukt, aktivitetsskole/skolefritidsordning og leirskoler. Gratis deltagelse i idrettslag og andre fritidsaktiviteter. Kraftig styrking av frivillige organisasjoner som driver aktivt barne- og ungdomsarbeid. I områder hvor familiene er trangbodde, må det skapes «steder å være» for ungdommen på kveldstid. Bare i Oslo vil det være behov for milliarder for å dekke disse behovene. Når man har gjort alt dette og fortsatt har penger til overs – da kan man vurdere en generell økning av barnetrygden, men da som lønnsinntekt – altså at den blir beskattet. Man må hele tiden tilstrebe at penger som bevilges for å bekjempe barnefattigdom, blir brukt til å bekjempe barnefattigdom.