Når formålet med barnehagen er å gi barn tilhørighet, holder det ikke å si at flere år i barnehage ikke skal ha noe å si når retten skal vekte om barn har tilhørighet til Norge.
Det er viktig at vi står på to bein i norsk asyl- og innvandringspolitikk. Det holder ikke med «streng, men rettferdig». Mennesket er ikke A4 og alle liv passer ikke inn i våre juridiske skjema og byråkratiske retningslinjer. For å stå oppreist må vi også være medmennesker. Særlig viktig er dette når det kommer til barn som ikke selv har bestemt at de skal fødes inn i verden og som ikke kan forventes å ta ansvar for situasjonen de er i.
Mange naboer, venner og kollegaer i Oslo minner oss på dette ansvaret. Når en familie trues med utkasting fordi det er feil med papirer eller formaliteter, ser vi ofte at lokalsamfunnet går inn med full kraft og sier la dem bli. Slik aksjoner er rørende og viser hvor krevende dette er. Ekstra krevende når man brenner for en human og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk slik vi gjør. Vi kjenner ikke alle detaljene, pressens fremstillinger forteller ofte ikke hele sannheten, vi må stole på de juridiske fakta i saken og en best mulig rettsbehandling. Det er vår beste garanti for at det mest rettferdige skjer.
Men når reglene ikke er gode nok må vi gripe inn. I en av sakene hvor nettopp lokalsamfunnet har grepet inn her i Oslo for å hindre utsendelse av en familie har det kommet frem at barns tilknytning ikke tillegges noe vekt så lenge barna ikke går på skolen. Selv om barn har gått i barnehage i Norge fra 1 til 5 år, teller ikke dette for vurderingen av om familien skal bli eller ei. En slik avgrensning bør ha svært gode faglige, medisinske og psykologiske grunner for å opprettholdes. Det er ikke sånn at barn i barnehage ikke kan verdsette og føle tilknytning til opplevelsen av å være i en barnehage, til fellesskapet, ha venner, trygge voksenpersoner og et trygt miljø rundt seg. Ekstra svakt er argumentet når formålet med barnehagen og veiledere nettopp understreker barnehagen som viktig for å gi barn tilknytning. Disse barna kjenner ofte ikke noe annet samfunn enn det norske. Det må også telle i retten og være med i drøftelsen av om en familie får bli eller ei.
Så kan man mene hva man vil om norsk innvandrings- og asylpolitikk. Men i spørsmålet om tiden i barnehage bør være med og telle når man vurderer barns grad av tilknytning til Norge, er det etter vår oppfatning ingen tvil. Om vi mener at tiden i barnehage er viktig for våre egne unger er den mest sannsynlig også det for andres unger.