Etter å ha lest kronikkene deres publisert i Aftenposten 26/02 og 03/03, har noe murret i bakhodet mitt noen dager, det er noe som ikke kjennes riktig i dikotomien barn – voksen. Forsøk heller med innfallsvinkelen menneske som henvender seg til menneske.
Du Inger - Lise Køltzow burde som pedagog og firebarnsmor kunne vite bedre enn å henvende deg til 7-åringens foreldre når han sitter og opptrer på flyet på en måte som plager deg. Du burde gi han en sjanse til å være medmenneske, 7- åringer vil som oftest kunne være gode på det. Appeller til hans medmenneskelighet og fortell han at sparkene i ryggen plager deg, mest sannsynlig vil han ta hensyn til deg.
I stedet henvender du deg kun til ignorante foreldre og deres manglende inngripen lar du være en unnskyldning for å så oppføre dårlig mot 7-åringen i retur, til tross for at du kjenner inni deg at dette er feil.
Krev av deg selv å være en bedre voksen! Et forbilde for de omkring deg, være seg egne barn, andres barn eller voksne mennesker.
Dette poenget med å henvende seg direkte til 7-åringen påpeker jo også du Marte Frimand - Anda.
Hvordan du videre i kronikken din argumenterer for hvordan det er greit og rett og slett betimelig at foreldre henvender seg til barn fremstår derimot etter min mening som lite gjennomtenkt.
Hvis det faktisk er slik at folk stadig vekk opplever at ungen kler av seg vinterdressen for fjerde gang i protest i en presset stund før avvang til barnehagen, hvor forelderen er tydelig stresset og irritert fordi det ikke møter forståelse for å skulle rekke et møte…! Bare hør selv på urimeligheten i dette resonnementet. Et lite barn har det ikke nødvendigvis bare bra med å våkne 5 ganger i uka til en stresset start på dagen. Oppførselen kan muligens være et desperat forsøk på å få deg, som er hennes nærmeste, til å forstå nettopp dette. Det er ikke sikkert det er uvilje du er vitne til, kanskje er det ren og skjær fortvilelse.
Er det kanskje på tide du og mange setter seg ned og reflekterer litt over nettopp dette. Finnes det en måte dere kan legge om morgenrutinene på slik at dere alle og da særlig barna, kan få oppleve å starte dagen med positive følelser i kropp og sinn? Har vi ikke egentlig som voksne et ansvar for å legge til rette for nettopp det?
Kunne det til og med være et alternativ å legge til rette for at barnet fikk fri fra institusjonslivet og bare fikk pusle hjemme av og til? Jeg vet ikke noe om hvordan din praksis og mulighet er når det komme til dette i ditt tilfelle, men jeg vet at mange av oss definitivt har muligheten til noe så radikalt som å benytte oss av retten til å gå ned i 80 % stilling for å kunne være mer til stede for de små menneskene vi har satt ut i livet.
Og like mange tviholder på to biler, hytte på fjellet og stadige utenlandsreiser samtidig som de biter tenna sammen og sier at å jobbe redusert har vi virkelig ikke økonomisk mulighet til.
Jeg bare nevner det. For samfunnsstrukturen er faktisk ikke lagt opp på barnas premisser, det er ikke deres behov som lå til grunn da vi utviklet samfunnsmodellen som innebar at de skulle opp og ut helst 5 ganger i uka, slik at begge foreldrene kunne komme seg på jobb for å fremme en lite bærekraftig vekst i likestillingens (og definitivt ikke feminismens!) navn.
Likevel krever vi at de innretter seg! Dag ut og dag inn. Jeg sier ikke at det ikke også følger bra ting med denne modellen. Men av og til synes jeg faktisk vi bør sette alle andre behov til side og kjenne på hva som er viktig for den sannsynligvis viktigste personen i livet mitt akkurat nå?
Du refererer til måter å snakke til barnet ditt på, ikke i en særlig hyggelig form ser du sikkert selv, men fordekt bak unnskyldningen om at foreldre ikke skal være pedagoger hevder du likevel at dette rett og slett er på sin plass
– nei pedagoger er ikke en betegnelse foreldre må strebe etter å fylle, det kan du gjerne hevde - men at du er den barnet ditt hovedsakelig speiler og lærer sin oppførsel via – burde faktisk telle tyngre!
Hvordan ville du selv oppleve det om et annet voksent menneske snakker til deg på denne måten? Fortjener virkelig unge mennesker å bli møtt med mindre grad av respekt enn større mennesker? Hvordan mennesker tror i så fall de utvikler seg til å bli?
Ditt påståelige bruk av begrepet ”trassalder” blir bare trist. Ved å motsette deg å dekonstruere dette begrepet og være med bakenfor for å se hva denne brytningsfasen faktisk handler om for barnet ditt, frarøver du seg selv muligheten til å spille på lag med ditt kjære lille monster som du selv beskriver det, i noe som er en opprivende, helt naturlig og svært viktig fase. Som du eksplisitt hånlig referer til selv; oppdagelsen av sin egen selvstendighet. Milepælen er opprivende – men først og fremst for barnet, som mer enn noen gang trenger at du ser mennesket bak monsteret.
Forsøk dere på denne innfallsvinkelen kloke damer og andre foreldre på søken etter en kommunikasjonsstrategi som faktisk virker; sett deg gjerne på huk, få øyekontakt, vis med hele deg at du ønsker å forstå følelsene bak denne såkalte ”oppførselen”. At du ønsker å ta barnets følelser til etterretning fordi du faktisk bryr deg!
Bare på denne måten vil du på sikt kunne oppnå at barnet ønsker å ta dine behov til etterretning i retur.
Jeg hevder på ingen måte at det er enkelt, og heller ikke særlig realistisk alltid å kommunisere med barn på en måte vi er 100% fornøyd med - men jeg synes jammen ikke vi skal bli enige om å slutte å etterstrebe det.
Henvend deg til barn som til et hvilket som helst medmenneske – først og fremst fordi barnet fortjener det! Det er din plikt som ansvarlig voksen.