Kultur

Barn er ikke tomme tønner

Mange mener det er nødvendig å endre barns «slappe» tilværelse slik at de fortere blir fornuftige små voksne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Annichen Hauan, pensjonert førskolelærer

Vi ble utdannet førskolelærere i 1970, en tid da knapt tre prosent av barna 0-6 år gikk i barnehage. I dag går nesten alle 5-åringer i barnehage, 6-åringene har flyttet over til det formelle utdanningssystemet. Nå vil noen politikere og fagfolk også flytte 5-åringene. Dette mener vi er fundamentalt feil.

Forenklet sagt var barnehagene i 1970 formingsorientert mens daghjemmene var pasningsorientert. I Lov om barnehager, og senere Rammeplan for barnehagene, ble de to formålene sett i sammenheng. Dette er blitt barnehagenes store styrke og særegenhet; de er både læringsorientert og omsorgsorientert, fordi foreldrene er på jobb. Fra midten av 90-tallet blir læringsperspektivet mer og mer forstått i betydningen kvalifisering. Ivar Frønes (Professor i sosiologi, UiO) påpeker at spørsmålet om barns behov for å gå i barnehage er voksenbasert. Fra barnets synsvinkel er det helt nødvendig å gå i barnehage når nærmiljøet er tappet for andre barn. Barnet mister ellers den læring og kvalifisering som jevnaldrende får.

Det er åpenbart at mange voksne nå mener at det er nødvendig å endre barndommens «slappe og sløve» tilværelse slik at barn både fortere og tidligere blir kvalifiserte, systemorienterte og fornuftige små voksne. Og mye tyder på at dagens utdanningssystem har glemt at kreativitet ikke består av matematikk alene. Det er ikke nok å forstå at 2+2=4 om du ikke samtidig forstår hva du kan bruke dette faktum til. Det er også åpenbart at hele utdanningssektoren har glemt at læring innordnet voksne i en elevrolle bare er en form for læring.

Like viktig er det å lære gjennom samhandling med jevnaldrende. Så lenge barn er i sine 5-6 første leveår, må de lære mest mulig grunnleggende egenskaper og ferdigheter. Senere blir dette bare vanskeligere og vanskeligere når andre barn i samme aldersgruppe er kommet lenger. En rekke slike ferdigheter lærer barn utelukkende gjennom «learning by doing» i et selvstyrt landskap der voksne er bifigurer. Pippi Langstrømpe kan utrolig mye, hun har både kompetanse og er svært selvstyrt. Samtidig er det ikke tvil om at hun hadde hatt godt av også å gå på skolen! Poenget er at det ikke bare var voksne som var hennes læremestre. Det er mye du ikke lærer ved å «sitte på pulten».

Hvorfor tror mange fortsatt at barn kan hoppe over stadier i sin utvikling bare voksne «hjelper» dem? Og at barn er tomme tønner som voksne kan fylle? Allerede tidlig på 90-tallet viste barneforskningen at barn fødes med en stor læringsvilje, faktisk allerede i mors mage. Et lite stimulerende læringsmiljø hos barna ødelegger både gløden og viljen til å lære. Barn som bare lærer lydighet stiller ikke kritiske spørsmål. Barn som bare lærer at fakta og regler er viktig, risikerer å miste sin kreativitet. Denne type barn hadde samfunnet behov for i det industrielle og regelstyrte samfunnet. I informasjonssamfunnet trengs barn med kommunikativ kompetanse, barn som kan vise empati og sosiale evner. Mye av dette lærer du i samværet med andre barn, i samme livsfase. Og ikke minst i barnehagen.

Hvor mange husker leken «Boksen går» (Ping pong blekkboks, Tikken)? Voksne som vil beskrive denne leken sier at det handler om at det er en som skal stå og passe på boksen mens han eller hun leter etter de andre barna «som er med» i leken, som har gjemt seg og skal prøve å fri seg ved å sparke boksen før de blir tatt.

Barnekulturforskeren Ivar Selmer Olsen (Førsteamanuensis v. HDMM) beskriver leken fra et læringsperspektiv, og da handler dette om mye mer. Det handler om å være en mot mange for siden å være en av mange, om å ta ansvar for seg selv, om å være fri, usynlig og alene. Om å bli sett, bli fanget og leid tilbake til fengslet. Det handler om å bli avslørt, oppdaget og berøvet friheten. Det handler om å klare det og ikke klare det og kunne prøve på nytt. Om å bli befridd fra fangenskapet og kjedsomheten, om solidaritet fra dem som er i samme bås, på samme lag, og dermed om avhengighet.

Og det handler om å holde ut, om å begynne helt forfra igjen, om å lure på om man skal gi opp eller bite skammen i seg. Om å beregne en forsvarlig avstand fra det trygge til det risikable, om å våge å tape, om å kunne få til dette alene for siden å komme på andres parti. Og det handler ikke minst også om å få organisert det hele, om å bli enige om variablene, om hvem som skal stå, hvor langt man skal telle, om hvor man skal ha lov til å gjemme seg og om hvem som skal få bli med, og om hvem som jukser. Om et barnlig organisasjonsansvar og opptrening til autonomi.

Skolens formål er annerledes. Denne forståelsen av lekens betydning i læringen mangler helt. Barnehagen har imidlertid lek som en viktig del av formålet og som sagt en del av den daglige virksomheten. La barnehagene bli anerkjent og vurdert som en del av utdanningssamfunnet, men ikke som en del av utdanningssystemet. Og la 5-åringene få være de barna de faktisk er, som trenger å leke for sin egen utviklings skyld.

For at alle barn skal ha den samme mulighet til å tilegne seg livsnødvendige egenskaper, kvaliteter og verdier støtter vi obligatorisk barnehage for 5-åringene.

Mer fra: Kultur