Sønnen min og jeg er to blant mange drammensere som digger å henge på Drammensbiblioteket. Dette huset med mange etasjer for alle aldre og vindu som halvparten av veggene. Vi oppdager og gjenoppdager ting der, og har mange morsomme samtaler. Det kan handle om hvorfor mamma sovner under barne-TV. «Du vet, mamma, de har så koselige stemmer på barne-TV, det er sikkert derfor.» Eller: Hvordan klarte egentlig Harald Heide Steen Jr. å lage 70 000 forskjellige stemmer i sin legendariske innspilling av «Georgs magiske medisin» av Roald Dahl. Eller, vent: «70 000 stemmer? Hvor mange er det, er det uendelig, mamma? Hva er tallet før uendelig?»
Nylig hadde jeg en annen samtale der, like hyggelig, og det var litt lettere å gi svar. Sånn umiddelbart. Jeg satt sammen med en etioper, la oss kalle henne Sara, med barn på samme alder som meg. Jeg fortalte henne om milepælen i livet mitt i fjor, da jeg klarte å snu en potensiell identitetskrise til en fest da jeg fylte 40. Sara løftet på øyenbrynene: «FØRTI?! Du er førti år?»
Nei, dét hadde hun ikke trodd. Mer som henne, hun som kler seg i spraglete tights, i slutten av tjueåra. Hun er uforstilt nok til at jeg vet hun ikke smigrer med overlegg.
Sara sa at dere norske, dere holder dere så friske. Vi virker yngre enn vi er. Hjemme i Etiopia, etter 35: pffft. Gammel. Vi er så flinke til å trene. Jeg veksler mellom å smile brydd-fornøyd og vifte henne bort, særlig når hun sier det med å trene.
For trene, dét har jeg ikke tid til. Eller: dét gidder jeg ikke. Et par ting holder meg vel kanskje ung, som det der med å ha en smart og livlig femåring i nærheten, selvom de grå hårene jeg allerede har nok også henger sammen med spørsmålene hans, haha! Kanskje er det den teite humoren min som gjør at jeg kan gå for yngre enn jeg er. Kanskje er det også det at jeg kan finne på å kle meg i spraglete tights. Jeg elsket Prince, altså, men da han sang «act your age, not your shoe size,» tok jeg det ikke som noen leveregel.
Sara vet ikke hvor glad jeg ble da hun mente jeg var like ung som henne. Fordi det å bli oppfattet som ung og oppdatert er et ideal som har sneket seg inn og tatt bolig i hodet mitt over flere år. Er det fordi jeg har jobbet så mye med popmusikk og dansere? Tørsten etter ungdomskilden er sterkt tilstede i musikkvideoer og i urbane rytmer, foråsireånn. Eller er det alle de nyetablerte, SoMe-smarte journalistene, bloggerne og komikerne jeg jobber side om side med? Faktisk ser de ut til å bli flere parallelt med en mediakrise som gjør at det er tretten på dusinet av folk med gode ideer og fleksible arbeidstimer … Sånne som meg. Som har jobbet med Noe Innen Media. Bare at de andre blir yngre og yngre.
På dårlige dager kan jeg nemlig føle meg så irrelevant. Som om jeg er i ferd med å gå av moten – og da tenker jeg ikke på spraglete tights. Jeg ser for meg at det er samme følelsen som min mors generasjon kunne kjenne, men mye seinere i livet? Er det bare bransjene jeg har ferdes i, eller er dette et tegn i tida? Eldre arbeidstakere, Fafo, regieringa, Ingeborg Moræus Hansen, har jeg ikke sett dem snakke om seniorkompetanse i avisene alle sammen? Det handler vel om at det går ei linje gjennom alle livsfaser og vi trenger hele denne linja for å bygge et samfunn.
Uansett gjemmer jeg Saras overraskelse over å få vite alderen min i hjertet mitt som et varmende lite frø.
Jeg kom til en ny arbeidsplass i fjor. Det første, store prosjektet jeg skulle jobbe med var en danseforestilling som ga kvinner på 70+ hovedspotlighten. Den eldste var 90 år. På et forberedende møte ble jeg overrumplet bare av tanken på at jeg skulle få jobbe med seniorer. Altså, jeg ble rørt bare av å snakke om dem. Da jeg møtte dem, gikk det ikke en dag uten at jeg at jeg ble blank i øya. Forestillinga «Patina» var spesiallaget for dem, til musikk hentet fra deres egen oppvekst. Flere sa det var første gang på mange år de følte seg sett. Sett og verdsatt.
– Alderdom gjør deg usynlig, sa en av dem. Og jeg bare: snufs, jeg har noe på øyet. Nei, jeg trener ikke. Om jeg ikke tilbringer kveldene med å jobbe, morkner jeg hen i sofaen med en TV-serie jeg ser litt for mange episoder av. La meg innrømme at akkurat nå ser jeg en lettbeint komedie som heter «Younger». Hovedpersonen er førti og nyskilt og må lyve på alderen for å komme seg inn i bransjen hun har falt av. Med en ettertraktet jobb som oppadstigende assistent i forlagsbransjen og dertil passende glitrende sminke og hete fester følger også en 26 år gammel, sexy kjæreste.
Hm. Kanskje dét er strategien? Lyve på alderen? Si til Sara, «du hadde rett. Jeg er egentlig 28.» Og så fortsette til prosjektledere, oppdragstakere, potensielle arbeidsgivere. Kanskje velge en ny karriere tilogmed. Men det kunne vel ikke fortsatt. Iallefall ikke uendelig.