2008: Sju polske arbeidere mistet livet da denne bygningen i Stasjonsveien på Gulskogen i Drammen brant opp. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

18-10-2018

Bare en polakk

Det handler egentlig om hva slags samfunn Norge skal være.

«Jeg slo ut vindusruten og gikk gjennom vinduet. Jeg husker skrik, at noen skrek. Jeg var redd for å slippe vindusrammen, så hendene mine ble igjen innendørs og det brant. Og senere, da jeg slapp taket – fra og med da husker jeg ingenting».

Denne høsten er det ti år siden brannen i Stasjonsveien i Drammen, der sju polske arbeidere mistet livet. Alle var fedre, som kom til Norge for å forsørge familiene i hjemlandet. En av de som overlevde var Jaroslaw Jankowski. Kollegaene fant ham hardt brannskadd på bakken etter at han slapp taket, og dekket kroppen hans med snø. Tre uker senere våknet han fra koma på sykehuset, hardt brannskadd og kraftig kullosforgiftet. Der fikk han vite at han hadde mistet sju kollegaer og venner. «Jeg gråt som et barn. Jeg kunne ikke tro det, før jeg så bilde av dem i avisen. Senere fikk jeg vite at vi dro tilbake samme dag. De i kistene med ferge, mens jeg dro hjem med fly.»

Tilbake i Polen ble Jaroslaw skilt, og flyttet inn hos mora si. «Jeg drømmer om kameratene mine. Det er tungt å leve med», fortalte han til NRK Brennpunkt som for tre år siden dro til Polen for å snakke med de overlevende og etterlatte. Jaroslaw er blitt arbeidsufør for livet, men på grunn av for lav opptjening i Polen får han ikke pensjon. «Vi hadde håpet han skulle hjelpe oss. I stedet måtte vi hjelpe ham. Rehabiliteringa og sykehusoppholdet var dyrt,» fortalte en av døtrene hans.

Brannen i Drammen er den verste dødsbrannen i nyere norsk historie. Likevel handlet NRKs dokumentar om «dødsbrannen vi glemte». Tittelen på filmen var «Bare en polakk».

Jonas Bals: «Arbeidere i alle land, foren dere» eller «arbeidere i alle land, konkurrér med hverandre»?

«Saken ble jo dekket i media, men den døde relativt fort ut på en måte. Det hadde den ikke gjort hvis det var norske borgere som var involvert i dette. Jeg er helt sikker på at hadde denne saken berørt etniske nordmenn, så hadde denne saken pågått ennå», sa førstestatsadvokat Lasse Qvigstad sju år etter brannen.

Til tross for at det ble dokumentert omfattende branntekniske mangler, ble det aldri tatt ut tiltale mot eiendomsselskapet Cibora AS, som leide ut det gamle, rivningsklare huset. Det ble det heller ikke mot byggefirmaet Proffjobb, som både sto som leietaker og som formidlet de polske arbeiderne til oppdrag – gjennom annonser som lovet byggetjenester til halvparten av norske priser. Heller ikke den polske arbeidslederen som fremleide huset ble etterforsket. Han var for øvrig kjent blant arbeiderne for å «tøffe seg» ved å sende folk tilbake til Polen. «Selv dyktige arbeidere sendte han hjem. Utskiftinga av folk var veldig hyppig», fortalte en av de ansatte, Jozef Cetlinski. Han anslo at det var over 200 arbeidere innom huset de tre årene det ble leid ut. Natta det brant, var det registrert 30 polske enkeltpersonforetak på adressa.

Selv om det aldri ble tatt ut siktelse eller reist tiltale mot noen av de som hadde ansvar for brannsikkerheten, ble det reist sak mot Jozef, for å ha tuklet med sikringene. Han ble dømt i tingretten, i det som bare kan klassifiseres som et grovt eksempel på klassejustis. Jozef satt i fengsel i ni måneder, før han til slutt ble frikjent av en enstemmig lagmannsrett. «Jeg tenkte bare at jeg måtte gjøre bot for det. Bot for noe jeg ikke hadde gjort,» fortalte han NRK. «Jeg prøver å ikke tenke på det. Jeg foretrekker å holde meg aktiv med å arbeide. Etter dette er jeg blitt mer sensitiv. Det er så synd med disse kameratene. Alt i alt døde de aller beste kameratene».

Som samfunn mener jeg vi har et ansvar for å gjøre det motsatte av Jozef: Vi må tenke på dette. På hvordan vi tar imot og behandler arbeidere som kommer hit fra andre land, og som er med på å bygge landet vårt. Behandler vi dem som likeverdige medmennesker, eller som annenrangs borgere? Mye av dette handler om hvordan vi organiserer arbeidsmarkedet vårt, men det som står på spill, er egentlig hva slags samfunn Norge skal være. Skal vi være et samfunn der alle behandles med verdighet og respekt, eller ikke?

Det står en kamp om dette i Norge i dag, og den kampen har rast de siste femten årene. Den handler i første omgang om hva slags lønns- og arbeidsbetingelser våre polske, litauiske og rumenske arbeidskamerater skal ha rett på. Sterke krefter på arbeidsgiversiden, som Norsk Industri, har for eksempel utfordret både prinsippet om allmenngjøring av tariffavtaler og likebehandling av innleide arbeidere, med argumenter om at «polakklønningene» blir for dyre. I forrige uke vant de en delseier i denne kampen, da de med støtte fra ESA fikk gjennomslag for at utenlandske arbeidere ikke lenger skal ha krav på å få dekket et rimelig antall hjemreiser. Dette vil svekke minstelønna de jobber for, som allerede ligger en god del under gjennomsnittslønna til deres (ofte norske) kollegaer.

Det er heller ikke uvanlig at polske arbeidere tvinges til å gjøre som arbeiderne i Drammen, å registrere seg som enkeltpersonforetak. På den måten unngår norske arbeids- og oppdragsgivere å forholde seg til krav om blant annet innkvartering, minstelønninger og arbeidstid. Dette har norske fagforeninger og utenlandske arbeidere sammen kjempet imot, i likhet med andre former for løsarbeid. Ikke minst gjelder det bemanningsselskapenes såkalte «faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag», som har gjort at mange av de arbeiderne som trenger fagforeninger mest, ikke har våget å organisere seg.

Takket være Kristelig Folkepartis stemmer fikk opposisjonen på Stortinget nylig flertall for å gjøre disse uverdige løsarbeiderkontraktene ulovlige. Det betyr imidlertid ikke at vi er i mål. Fra de siste femten årenes kamp mot sosial dumping har vi nemlig lært at hver gang vi oppnår en seier på ett område, dukker problemet opp i en annen form. Derfor er det nok ikke tilfeldig at Statistisk Sentralbyrå tidligere i år kunne melde om en sterk vekst i «gründerbedrifter» blant østeuropeiske bygningsarbeidere.

Denne typen omgåelser er ikke et argument for å gi opp kampen. Det er tvert imot en påminnelse om at kampen for et verdig arbeidsliv aldri vil bli vunnet én gang for alle, men må utkjempes igjen og igjen. Det er en kamp der norske og utenlandskfødte arbeidere har alt å vinne på å stå sammen – og hvor svært mye, også det mest dyrebare vi har, står på spill.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!