Dessverre blir den offentlige bistandsdebatten ofte overforenklet. Noe av skylden har bistandsorganisasjonene selv. Vi har ofte kommet i skade for å fremstille bistand som svaret på alle verdens problemer. Når det viser seg ikke å stemme, er det lett å framstille det som om bistand ikke «virker». Det er derfor oppløftende at debatten denne våren har handlet om hvordan bistanden kan gjøres mest mulig effektiv. Jeg mener noe av svaret er mer ydmykhet.
Først og fremst er det behov for en større forståelse av hva en faktisk kan forvente å oppnå med bistand. De siste årene har det heldigvis, i alle fall retorisk, vært tverrpolitisk enighet om at bistand alene ikke er nok til å løse verdens fattigdomsproblemer og at politikkområder som handelsregler, investeringer, klima og skattereguleringer er vel så viktige. Vi ser også at vi må samarbeide tettere med næringslivet for å skape nye arbeidsplasser.
I praksis kan det likevel ofte se ut som man forsøker å løse ethvert nytt problem på agendaen med nye former for bistand. Professor Rune Jansen Hagens beskrivelse av norsk bistandspolitikk som «en betasuppe som har stått og putret i årevis mens nye kokker har tilsatt nye ingredienser», er derfor ganske treffende.
Plan støtter Civitas oppfordring om et større tematisk fokus for å sikre kapasitet og kompetanse til å følge opp hvert enkelt tema. Et slikt fokus bør bygge på en kritisk gjennomgang av hvilke problemer bistand har vist seg å bidra effektivt til å løse, og hvilke som for komplekse til at en kan forvente at bistand vil utgjøre en positiv forskjell.
Dilemmaet er at et større tematisk fokus kan forsterke problemet med en annen form for mangel på ydmykhet, nemlig at Vesten presenterer våre løsninger på fattige lands problemer. Dersom Norge kun skal tilby bistand på noen få områder, kan det bli enda vanskeligere for mottakerne å svare «men vi har mer bruk for noe annet».
Når vi kommer med pengesekken og lister med krav, blir maktfordelingen uansett skjev. Dette er en utfordring også i Plans arbeid. I vår nye strategi er det derfor et viktig mål nettopp å sørge for at våre partnere i Sør i større grad legger premissene for arbeidet vårt.
Utfordringen forsterkes av et bistandsregelverk som er for opptatt av å unngå feil. Resultatet blir at man velger samarbeid med store profesjonelle organisasjoner i hovedstedene – organisasjoner som leverer perfekte rapporter, men som ofte har liten tilknytning til de delene av befolkningen med størst behov. Om mottakerne skal være i førersetet burde vi også våge å samarbeide mer med lokale ildsjeler, selv om de mangler kapasiteten til å møte alle våre byråkratiske krav.
I Plan er vi overbeviste om at det til syvende og sist er befolkningen selv som må finne svarene på sine lands utfordringer. Det vi kan bidra til er at generasjonen som nå vokser opp, gjør nettopp det. Det betyr at barn må få muligheten til skole og utdanning av god nok kvalitet. Det krever at de har tilstrekkelig god helse til å utvikle seg, og at de kan være trygge fra vold og overgrep. Om de også får opplæring i egne rettigheter og hva man gjør når de brytes, vil de kunne holde myndighetene sine ansvarlige. En lang rekke evalueringer viser at bistand til nettopp utdanning, barns helse, beskyttelse og barns demokratiske deltakelse er effektiv og beviselig skaper varige endringer.
Regjeringen skal ha honnør for at de har gått et stykke på vei i å satse på barn, gjennom å gjøre utdanning til hovedsatsning og samtidig bygge videre på forrige regjerings satsning på barns helse. I arbeidet med fokusering av norsk bistand kan dette følges opp videre. Det er også behov for retningslinjer som i større grad oppfordrer til å lytte til lokale partnere og tør å satse på lokale ildsjeler.
En mer ydmyk bistand vil være en mer effektiv bistand.