Debatt

Balkongflickorna og usynlige æresdrap

Noen kaster seg fra balkonger, andre foran tog. Noen tar piller. Slik slipper familien unna straff for drap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg skal gå rett på sak: når jeg snakker om æresvold, vil jeg ikke høre andre bruke partnerdrap som eksempler på det de mener kunne vært æresdrap.

Jeg forstår at debatten om æresvold er svært betent, men mens andre ender opp med å sidestille partnervold med æresdrap, bagatelliserer partnervold fordi «vi mye heller må snakke om æresdrap», eller demoniserer og stigmatiserer enkelte miljøer i et betent offentlig ordskifte, ønsker jeg å forsøke å bidra med et annet perspektiv, som hever seg over dette.

Æresrelatert vold og partnervorld er noen av mange måter som patriarkatet kommer til uttrykk på. De faller inn under paraplybetegnelsen «vold i nære relasjoner», men de er underkategorier med ulike kjennetegn.

Problemet oppstår når man velger å sidestille disse som en og samme type vold.

Den grunnleggende forskjellen, og det som skiller æresvold fra den tradisjonelle familievolden og partnerdrap, er at bak æresvold ligger en kompleks æreskodeks som er mer systematisk og kollektivistisk. Æresdrap handler om å gjenopprette familiens eller slektens ære og viske vekk skammen gjennom å straffe eller ta livet av den de mener har brakt skam over familien. Det står et helt kollektiv bak, kanskje hele eller deler av familien og slekta, miljøet, en klan eller andre grupperinger. Det er ikke kun en ektefelle som støtter og rettferdiggjør den kriminelle handlingen.

Et av de vondeste eksemplene vi har er fra Storbritannia i 2006 der Banaz Mahmod, bare 20 år gammel, ble voldtatt og beordret drept etter familiens ønsker. I etterkant har syv menn blitt dømt for drapet. Vi har også et eksempel fra høsten 2017 i Norge i Oppegård, da en 18 år gammel kvinne ble forsøkt drept av flere familiemedlemmer utenfor boligblokka der de bodde. Politiet mente det pekte i retning av at det var et planlagt æresrelatert drapsforsøk.

I partnervoldssaker er det ikke like mange involverte parter, konspirasjoner og systematisk planlegging. Forskjellen ligger dermed i hvor stor aksept det er for handlingen i det spesifikke miljøet: æreskodekset legitimerer og rettferdiggjør hele ideen om å straffe for å gjenopprette ære. Drapet hylles fremfor å fordømmes.

For å forstå hvorfor det er så viktig å skille mellom disse formene, kan vi se på omfang og statistikk. Vi vet at æresrelatert vold forekommer, men så er det heller ingen hemmelighet at det er krevende å avdekke omfanget av det. På global basis anslo FN i 2000 at om lag 5.000 jenter og kvinner blir drept av familiemedlemmer hvert år for å ha brakt skam over familiens ære. På landsbasis har vi ikke mange tall på det. Enhet Øst er landets eneste politienhet som spesialiserer seg på æresrelatert vold, og har tidligere sagt at det ikke føres statistikk over det, men at de erkjenner at mørketallene er store og at æresdrap skjer i Norge.

Det bekymringsfulle er at æresdrap ofte blir maskert i den generelle voldsstatistikken fordi det er så vanskelige å identifisere om det ligger et æresmotiv bak drapene.

Det kanskje mest skremmende med dette er at vi har sett eksempler på at æresdrap kan skjules: æresdrap kan maskeres som ulykker, eller i selvmordsstatistikken. I 2006 sendte FN en spesialutvalg til Batman i Tyrkia for å undersøke det som var mistenkelige dødsfall. En rekke kvinner hadde tatt livene sine. Det kom frem at noen av selvmordene var reelle, mens andre var æresdrap maskert som selvmord.

Vi trenger ikke se langt for å finne et av de mest hjerteskjærende eksemplene på dette, og det er dét det svenske politiet har døpt «balkongflickorna». Det er unge jenter som tvinges til å ta livet sitt etter psykisk utpressing og trusler fra familie og slektninger for å ha vanæret familien. Kanskje ble de tatt med en kjæreste, kanskje var det spredt dårlige rykter om dem, kanskje ønsket de ikke gifte seg. Et ønske om frihet til å ta egne valg, kostet dem livet. «Balkongflickorna» har vært omtalt i varierende grad i svenske medier siden 2006, og nyligst i 2018. Om ikke selve fenomenet allerede var grusomt nok, har det svenske politiet også forklart at jentene blir bedt om å velge metoden de skal dø på. Noen kaster seg fra balkonger, andre foran tog. Noen tar piller. Slik slipper familien unna straff for drap.

Derfor er det så viktig at vi tør å snakke om æreskultur og konsekvensene av det: å adressere problemet blir vårt verktøy og hjelpemiddel til å identifisere det.

Jeg forstår at enkelte begrunner frykten for å adressere æresvold med frykten for at det skal bidra til økt stigmatisering av enkelte miljøer, men å la være å snakke om det, løser ikke problemet. For det første gir det andre definisjonsmakten, og for det andre går det ut over ofre og overlevende. Om vi ikke adresserer æresvold slik det det er, risikerer vi at ofre glemmes, og gjerningspersoner ikke straffes.

Utfordringen er ikke at vi snakker om det, men hvordan vi gjør det. For hvordan jobber vi for å forebygge noe om vi ikke kan nanvgi det?

Mer fra: Debatt