Debatt

Bakvendt returpolitikk

Det er paradoksalt at regjeringen helt ensidig satser på tvangsretur.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Ulrik Tuvnes, rådgiver i NOAS' vedledningstjeneste

I fjor valgte 1.544 asylsøkere med avslag å returnere med støtte fra norske myndigheter, såkalt assistert retur. Flere enn de 1.374 som ble returnert med tvang. Det er bred enighet om at asylsøkere med endelig avslag helst skal returnere på egen hånd. Likevel har regjeringen over flere år kuttet i støtten til assistert retur, og satset massivt på politiets tvangsretur.

Både utlendingsloven og regjeringens returstrategi slår fast at retur primært skal skje frivillig og organiseres av utlendingen selv. Grunnene til det er gode. Mer assistert frivillig retur innebærer lavere samfunnskostnader, færre forsvinninger fra mottak og en mer human returpolitikk. Det er mildt sagt paradoksalt at regjeringen likevel helt ensidig satser på tvangsretur på bekostning av frivillig assistert retur.

Kutt tross måloppnåelse

Måltallet for tvangsreturnerte asylsøkere med avslag i 2016 var 1.600. Det målet ble ikke nådd. Måltallet for assistert retur var og 1.600. Det målet ble nesten nådd. Begge måltallene videreføres i 2017, men regjeringens bevilgninger til returarbeidet er skjevfordelt. I statsbudsjettet for 2017 kutter regjeringen støtten til assistert retur med 21 millioner, og begrunner det med at det nå kommer færre asylsøkere enn tidligere. Samtidig sier de at flere av asylsøkerne som kom i 2015, først vil få endelig svar i asylsaken i 2017. I tillegg til at de kutter budsjettet til assistert retur, øker regjeringen nok en gang budsjettet til Politiets utlendingsenhet, PU. I 2017 er økningen på 105 millioner kroner. I januar kunne Dagens Nærings­liv melde at forbruket til PU i 2016 ble beregnet til å overstige en milliard kroner.

Dyreste alternativ

Aftenposten har beregnet at hver tvangsretur i 2015 kostet mellom 75.000 og 85.000 kroner, mens en assistert frivillig retur ifølge Justis­departe­mentet koster gjennomsnittlig 40.000 kroner. Tvangsretur innebærer også langt større menneskelige kostnader. Pågripelse av politiet, fengsling og tvangsutsendelse er svært dramatisk for dem det gjelder. Siden tvangsutsendelser rammer svært hardt og krever store økonomiske kostnader, bør det derfor reserveres for de tilfellene der det er absolutt nødvendig – særlig når det er snakk om barnefamilier.

Assistert retur til hjemlandet gir asylsøkere mulighet til å medvirke i prosessen, og dette gir forutsigbarhet og mulighet for å returnere forberedt. De som reiser ut kan ta farvel med personer i Norge og kontakte familie og kjente i hjemlandet. Assistert retur gir bedre muligheter for reintegrering i hjemlandet, og den enkelte returnerer med større verdighet.

Flere forsvinner

Forsvinninger fra mottak vanskeliggjør forvaltningens returarbeid, både ved assistert retur og tvangsretur. Blant unge afghanere, som har oppgitt å være enslige mindreårige asylsøkere, har en stor andel forsvunnet etter endelig avslag fra utlendingsnemnda, UNE. Det var bakgrunnen for at politiet i november pågrep 70–80 unge afghanske gutter. De fikk ikke vite at UNE hadde gitt dem endelig avslag i asylsaken, før politiet dukket opp. De som ble pågrepet og fengslet, fikk dermed ikke mulighet til å vurdere assistert retur til hjemlandet. En slik praksis undergraver regjeringens uttalte mål om at retur primært skal skje frivillig. En annen konsekvens er at flere personer som frykter å bli sendt tilbake forsvinner fra mottak, prøver seg i andre europeiske land eller går under jorda. I samme periode som massepågripelsene av unge afghanere, forsvant 86 enslige mindreårige fra mottak i Norge.

God forståelse nødvendig

NOAS er i kontakt med mange asylsøkere med endelig avslag, som har blitt værende i Norge. Vår erfaring er at de aller fleste ikke ønsker å returnere fordi de mener at de står i fare ved retur. Mange forstår ikke kriteriene saken deres blir vurdert etter eller bakgrunnen for at de har fått avslag. Flere har ikke oversikt over konsekvensene av det negative vedtaket, og heller ikke informasjon om hvilke muligheter de har. Dette gjelder særlig asylsøkere utenfor mottak, som bor på ukjent adresse for myndighetene. De trenger bedre forklaring av kriterier for opphold og hvorfor de får avslag, og av konsekvensene av å bli i Norge etter avslag. Slik informasjon er nødvendig for å kunne fatte et informert og selvstendig valg, og en forutsetning for at asylsøkeren skal velge assistert retur til hjemlandet.

Asylsøkere som returnerer på egen hånd, reiser i all hovedsak innen et år etter avslag. Flere returnerer før klagesaken er behandlet i UNE. Vår erfaring er at terskelen for å returnere på egen hånd, blir høyere jo lengre tid som går. Informasjon, veiledning og saksavklaring må derfor inn på et tidlig tidspunkt i asylprosessen, slik at asylsøkere får en reell mulighet til å foreta gode, informerte beslutninger om egen fremtid.

Samtlige aktører på asylfeltet er enige i viktigheten av å realitetsorientere og veilede asylsøkere gjennom hele asylprosessen. Realitetsorientering er ofte også en forutsetning for andre returmotiverende tiltak som kan føre til rask retur. Dette arbeidet må styrkes, ikke svekkes. Både utlendingsforvaltningens vedtakssamtaler, returrådgivning i mottak og veiledning og saksavklaring fra uavhengige aktører må styrkes og utvides. Også returstøtten må økes, og returprogrammene må utvides til å omfatte flere land.

Mindre symbolpolitikk

Returpolitikk er for viktig til å reduseres til symbolpolitikk, hvor avskrekking og signaler om streng praksis og maktbruk trumfer økonomiske og menneskelige hensyn. For at assistert retur skal være et reelt satsningsområde, må betydelige midler flyttes fra politiets budsjetter og over til økt returstøtte og styrket realitetsorientering og veiledning av asylsøkere med avslag. Det er ikke for mye å kreve en politikk som er i tråd med loven og regjeringens egen returstrategi.

Mer fra: Debatt