KVINNE: Jeg vil ha meg frabedt at andre påberoper seg å definere hva som er vikige satsingsområder for meg i mitt mitt liv, og knebler meg med såkalte muligheter forkledd som valgfrihet, skriver Tonje Jacobsen. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB SCANPIX

KVINNE: Jeg vil ha meg frabedt at andre påberoper seg å definere hva som er vikige satsingsområder for meg i mitt mitt liv, og knebler meg med såkalte muligheter forkledd som valgfrihet, skriver Tonje Jacobsen. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Bakstreverske mødre?

FEMINISME: Når ble denne definisjonen forbeholdt forsvarere av turbofamilier?

Jeg begynner å bli temmelig voksen nå, men kjenner meg fortsatt ganske gjennomgående som en rebelsk jentunge. En medvirkende faktor er åpenbart at så mange andre kontinuerlig mener mye om de helt personlige valgene jeg tar i livet mitt; det er som om den summende praten over hodet mitt holder meg nede. Umyndiggjøringen finner sted i stadig nye drakter, fra vi kles opp som prinsesser som skal røves av viljesterke røvere før vi rekker å slutte med bleie. Kvinners autonome handlingsrom er på mange vis fortsatt en utopi.

Skjevheten mellom kjønnene kan nøstes hele veien til klitoris. Denne fantastiske lille saken som er hovedkilden til kvinnelig nytelse. Det er faktisk ganske uvanlig at kvinner oppnår orgasme kun med penetrering, men slettes ikke uvanlig med en rendyrking av den evinnelig ut og inn- bevegelsen. Freud mente at ekte kvinner fikk vaginalorgasme. Når de lå på pikerommet og tok på seg selv fikk de klitorisorgasmer, men så snart de fikk smaken på et mannfolk passerte denne fasen, herfra gikk de for de ekte sakene. Det asymmetriske forholdet mellom penis og klitoris dreier seg om maktstrukturer. Menn har dominert forskningen på kvinnelig seksualitet og menn har dominert den offentlige samtalen om sex.

Overkjørt blir også vår iboende fødekraft. Kvinner er utstyrt med de beste evner til å skulle kunne takle barnefødsler. Riktignok i symbiose med hormoner som er sårbare for påvirkning av stress. Stress kan lett oppstå innenfor rammene av hva som defineres som et normalt forløp på sykehuset i dag, med tanke på hvor kort tid vi rent samfunnsøkonomisk har satt av til en fødsel. At fødselen har blitt en så medisinsk trygg opplevelse for mor og barn som tilfellet er i Norge i dag, er fantastisk. At den jevne kvinne behandles som (og dermed også føler seg som) en pasient i fødselssituasjonen er likevel trist. Fortsatt blir for eksempel damer i fleng oppfordret til å ligge på rygg og altså å jobbe mot tyngdekraften, ved fødsler. Dette fenomenet henger igjen fra tiden da det mest relevante var at de mannlige legene skulle ha best mulig innsyn i forløpet.

Tidligere ble vi holdt unna arbeidslivet og politikken, vi fikk knapt gå på kafé uten å bli uglesett. Nå er det bestemt at vi skal prioritere alt dette, og da skal vi jaggu også være takknemlige, om vi så kjenner at det betyr å nærmest fortrenge morsrollen. Til tross for alarmerende forskningsresultater om små barn og stress i offentlig småbarnsomsorg, samt tydelig beskjed fra de ansatte i barnehagene om at livet der ikke er laga for de minste, så klassifiseres mødre som insisterer på å utføre omsorg for eget avkom som bakstreverske. Når staten har bestemt at målet er å få landets ettåringer inn i institusjon og begge foreldrene i jobb, så bes vi ved eventuell ambivalens tenke på hvor bedritent damene hadde det i gamle dager. Ønsker vi å fø vårt avkom med spesialtilpasset næring produsert av vår egen kropp, og kanskje la yrkessfæren vente litt, da blir vi med ett lite rause mot menn samtidig som vi straffes med en vaklevoren grunnmur til pensjonisttilværelsen.

Om vi ikke er feminister? Når ble denne definisjonen forbeholdt forsvarere av turbofamilier i forbrukersamfunnet? (Den svært treffende karakteristikken er lånt fra boka «Hva skal vi med barn?» av Simen Tveitereid). At stillinger som tradisjonelt har vært besatt av menn, som på livets eldre dager ofte angrer for at de prioriterte karriere foran barna, skal være et slags ideal – det er ikke feminisme, det er i beste fall snever og misforstått «likestilling» på andres premisser enn mine. Velger vi selv å gå for disse anerkjente stillingene i arbeidslivet, så får vi, i dette herrens (sic) år 2019 mindre penger enn menn for å utføre den samme jobben.

Jeg vil ha meg frabedt at andre påberoper seg å definere hva som er viktige satsingsområder for meg i mitt liv, og knebler meg med såkalte muligheter forkledd som valgfrihet. Om det er slik som Asta B. Håland (18/02.19) i Klassekampens spalte «Feminist, ja visst», skriver – at den organiserte kvinnebevegelsen ikke var sterk nok til å holde den offentlige opinionen og noe så avskyelig som Husmorforbundet unna 8. mars-toget, og dette førte til at såkalte uønskede verdier spredde seg som ild i tørt gress og i praksis ble til den forhatte kontantstøtten – så sier dette scenariet kanskje mest om forsøk på maktmisbruk i form av verdisortering på vegne av andre.

Den etnosentriske holdningen som vi bruker for å rettferdiggjøre hvordan vi snakker ned mødre fra andre land, som holder barna vekk fra institusjonslivet i sitt andre leveår, er først og fremst pinlig. Som om ekspansjon av arbeidsstyrken i landet trumfer alle andre verdier, og trygge toåringer ikke lenger er mottakelige for det norske språk.

Håland poengterer at det er et viktig feministisk prosjekt at kvinners rolle i reproduksjonen ikke skal binde oss til omsorgsoppgaver resten av livet. Jeg er enig. I tillegg er det et viktig feministisk prosjekt å legge til rette for at både menn og kvinner skal få velge å anerkjenne nettopp verdien av omsorg.

Nå sier de som snakker om oss at vi skal føde enda flere barn. Og er vi først befruktet må vi muligens ta det opp med en nemnd om vi av en eller annen grunn underveis har behov for å justere kursen livet med ett har staket ut for oss. Barna skal fødes, tas med hjem temmelig umiddelbart etter forløsning og forberedes på å forlates. Mor skal knipe med vaginamuskulaturen og må tåle å skylle ut en del morsmelk i vasken innimellom møtevirksomheten, tilbake i yrkessfæren. Hun forventes å verdsette mulighetene som en «enpowered» kvinne. Da jeg skrev hovedfagsoppgave sleit jeg med å finne en god norsk oversettelse til begrepet «enpowerment». Ifølge Språkrådet er en som er empowered, en som har fått myndighet i vid forstand i sin egen tilværelse. Så lenge andre enn oss selv definerer rammene i vår romutvidelse, kan vi ikke snakke om frigjøring.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!