Debatt

B-b-b-b-billig

Hvorfor skal vi akseptere at det som utnytter våre felles naturressurser skal bli dyrere, mens alt som utnytter mennesker skal bli billigere?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er verken korttenkt eller egoistisk av folk i Norge å forvente lavere strømpriser enn store deler av Europa. Tvert om er det både naturlig og rettferdig. Norge er en energinasjon. Vi produserer store mengder rein energi i landets mange vannkraftverk, det bygges vindmølleparker langs hele kysten og vi er Europas største produsent av olje og gass utenom Russland. Råstoff til energi er vårt viktigste bidrag til verdensøkonomien, og vannkrafta er grunnlaget for nesten all vår industri.

Både vannkrafta og vindkrafta kommer med en kostnad. En kostnad det norske fellesskapet betaler hver dag i kraft av tapte naturverdier. Nesten alle fosser av en viss størrelse er regulert. Enorme landområder er lagt under vann. Betong og steinfyllinger skjærer gjennom landskapet fra Vestlandet til Nord-Norge, og bladene til vindmøllene suser sakte rundt i noen av våre fineste utfartsområder. Dette er den reine energiens pris. Det har vært en pris verd å betale så lenge folk langs kraftledningene visste at utnyttinga av naturressursene ga noe tilbake. Lys i mørketida, elektrisk komfyr, men først og fremst, arbeidsplasser og velstand. Det moderne Norge blei bygd i to omganger på utbyggingen av vannkrafta. Det postmoderne Norge nekter å bygge noe annet enn formuene til spekulanter på de samme ressursene.

Tilknytningen til det europeiske kraftmarkedet, fysisk gjennom overføringskabler (med store krafttap på veien), politisk gjennom EU-institusjonen ACER har tatt fra vanlige folk i Norge gevinsten ved kraftutbygginga. Så snart hjemfallsretten trer inn, mister industrien sin garantert billige kraft, og når prisen på strømmen til varmeovnen og elbilen settes av markedskreftene i et EU som straffer norsk vannkraft like hardt som europeisk kullkraft for de samla CO2-utslippene, er den eneste gevinsten som står igjen inntektene til statlige og kommunale kraftselskap. Noen steder går disse pengene inn i felleskassa og bidrar til offentlig velferd, men de kan like gjerne reinvesteres i nye kraftkabler, kraftselskapets ekspansjon eller subsidiere skatteletter for de med høyest inntekt.

Et folk som har ofra store naturressurser og mange menneskelige for å produsere kraft, forventer tilgang til billig strøm. Når landet vi bor i tillegg er kaldere enn de fleste andre steder på jorda, er forventningen enda mer velbegrunna. Men i stedet for forståelse, blir denne forventningen fra den ansvarlige «mainstreamen» i det norske ordskiftet møtt med en blanding av forundring og fordømmelse. VG og Dagbladet hyller det europeiske kraftsamarbeidet og de høye prisene som en seier for forbrukere og miljø. Regjering og den ansvarlige opposisjonen støtter varmt opp om linja. At strømmen blir dyrere, er en pris vi alle må betale for å sikre miljøet og et velfungerende kraftmarked. De sier det så mange ganger at det til slutt høres sant ut. Men det velfungerende kraftmarkedet gir altså sosialklienter i Norge så dyr strøm at de velger å fryse om vinteren, mens folk som Einar Aas og Tom Hagen blir milliardærer uten å bidra med noe annet enn kjøp og salg av allerede produsert elektrisitet. Hvem er det dette markedet fungerer vel for? Og hvilken positiv miljøeffekt kan spores av å prissette rein norsk vann- og vindkraft på samme nivå som kullkraft fra Øst-Europa eller Tyskland?

Det er ikke sant at strømmen må være dyr. Ikke engang bensin- og dieselprisene trenger å være så høye som de er i dag, skjønt her er det langt mer velfunderte miljøargumenter for å holde oss med høye drivstoffpriser. Like fullt har dette blitt etablert som ufravikelige sannheter i meningsmaskinen som ligger i krysset mellom Akersgata, Stortinget og Oslo Børs: Strøm må være dyrt. Sjøl om det er utnyttinga av felles naturressurser som er grunnlaget for energien, er det nærmest et moralsk svik å ønske å varme opp huset eller kjøre (el-)bilen for en mindre penge. Men markedet og meningsmaskinen har ikke samme oppfatning av de verdiene som skapes gjennom å utnytte mennesker. For mens strømmen og dieselen skal være dyr, skal maten, flyreisene, brusen og håndverkerne være billigst mulig. At bøndene ikke kan leve av å produsere kjøtt som selges for 39,90 for kiloen på tilbud, at flyvertinnene som serverer drinkene på flyet ikke får fagorganisere seg og sover på venterom på flyplassen mens vi reiser til hotellet og at byggverkene som reiser seg langs Oslos gamle industrikaier bygges av innleide arbeidere som er innleid i tredje potens med lønns- og arbeidsvilkår som ligner mer på 1919 enn 1989 ser ikke ut til å være et alvorlig problem for de samme som hyller de høye strømprisene.

Og kanskje er det ikke så rart at det er sånn. Om vi gjetter at de som har mest innflytelse over meningsdannelsen i den norske offentlige samtalen sjelden er blant dem som tjener minst i landet, er nok sjansen for å ta feil liten. De tilhører etter all sannsynlighet middelklassen. Mange av oss gjør det, og vi har til både salt i grøten og fly til Syden. For oss er høye strømpriser et irritasjonsmoment, men det rammer ikke familieøkonomien hardt. Som med bompenger, bensinpriser og andre flate avgifter, rammer høye strømpriser de som tjener minst hardest. Det er de samme som må konkurrere med arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa om jobber på byggeplasser, som rengjørere eller i kassa på Rimi. Det er de som betaler prisen nå, både for de høye strømprisene og de lave tjenesteprisene.

Vi har allerede utnytta den naturen som gir oss elektrisitet. Å sette prisen ned betyr lite eller ingenting for dem som har mye, men er viktig for vanlige folk. Å presse prisen på menneskelig arbeidskraft betyr større utnytting og større utbytting av arbeidsfolk. Det skaper større klasseforskjeller, og på sikt kan det true hele samfunnsmodellen vår. Det er det som burde være uakseptabelt, ikke ropet om lavere strømpris.

Mer fra: Debatt