ANNONSE

26-03-2014

Bør oljefondet ut av kull?

Oljefondet (SPU) er satt opp for å forvalte dagens overskudd fra oljevirksomheten slik at verdiene blir størst mulig for fremtidens generasjoner. Det pågår minst tre ulike debatter om forvaltningen av SPU. Et spørsmål er om SPU kan og bør brukes til å oppnå andre hensyn i politikken, altså som et virkemiddel for å fremme utbygging av fornybar energi eller økonomisk utvikling i fattige land.

Et annet spørsmål er det etiske, hva vi av normative grunner ikke bør tjene penger på. Overfor enkeltselskap brukes uttrekksmekanismen effektivt til å markere våre holdninger. På sektornivå er tobakk utelukket av etiske årsaker. Nylig er det også foreslått at kull skal utelukkes av samme årsak. Begrunnelsen er altså ikke at vi ved å utelukke tobakk eller kull gjør det fordi det av den grunn blir mindre forbruk av tobakk eller karbon i atmosfæren.

Om SPU som en i hovedsak indeksliknende forvalter endrer sammensetningen av sin portefølje, vil eierskapet erstattes av andre investorer. Det blir ikke større eller mindre investeringer i realøkonomien av om vi vekter opp eller ned en sektor eller bestemte land. Selv i et ofte imperfekt aksjemarked med betydelige systematisk risiko, er det liten grunn til å anta at realøkonomien endres av enkeltinvestorers portefølje valg. Derfor er SPU et svært dårlig virkemiddel til å fremme aktiviteter vi liker (spørsmål 1 over), men kan brukes til å uttrykke etiske holdninger om hva vi finner det riktig å tjene penger på (spørsmål 2).

Den tredje diskusjonen er hvordan investeringsstrategien til SPU bør innrettes for å skape størst mulig verdier for oss alle. Denne diskusjonen bør etter min mening dreie seg om hvordan staten som investor innretter sin samlede formue, ikke bare SPU. Selv om SPU med sine 5000 milliarder er gigantisk, eier staten nesten like mye gjennom andre fond (Folketrygdfondet, Argentum, Norfund), direkte eierskap av olje i SDØE og gjennom omfattende eierskap i børsnoterte (Statoil, DnB, Telenor etc) og ikke børsnoterte selskap (Statkraft etc).

Vi savner i dag sammenliknbare tall for risiko og avkastning i statens samlede portefølje, det burde Finansdepartementet rette på. Skal man drøfte om staten er overvektet i olje- og gass, har det bare mening dersom man ser på totalporteføljen. Rimelige antakelser om avkastningen tyder på at forholdene har vært som følger de siste 10 år: Av statens finansielt innrettede investeringsfond, har avkastningen vært høyest hos Argentum (Private equity), lavest hos SPU og med Folketrygdfondet noe bedre. Lille eksotiske Norfund et sted midt i. Men også statens direkte eierskap i børsnoterte selskap (bortsett fra SAS) og mange av de ikke børsnoterte (Statkraft) har vært mer lønnsomme enn SPU. Vi kan altså konkludere at det er ikke fordi SPU kaster mest av seg at storparten av statens sparing havner her.

Så tilbake til vårt første spørsmål: kan statens investeringsstrategi brukes slik at vi både tjener penger og fremmer andre målsettinger. Jeg svarte overfor negativt på at SPUs indeksforvaltning var nyttig i denne sammenheng. Men konklusjonen blir en annen om SPU starter med å gjøre investeringer i ikke-børsnoterte selskaper der man utøver eierskap og tilfører kapital til vekst av det man ønsker å stimulere (forutsatt at virksomheten er lønnsom). Eller om man ønsker å tilføre kapital til andre deler av porteføljen som er ønskverdig av andre grunner, for eksempel til Statkraft dersom man ønsker utbygging av fornybar energi eller Norfund dersom man ønsker mer kapital til vekst i fattige land. Jeg mener at historien viser at det er mulig både å investere lønnsom og å fremme andre mål. Her er det ingen nødvendige eller absolutte trade-offs. Men dagens SPU er dårlig egnet. Ønsker man å bruke SPU til å fremme vekst i fattige land, må mandatet endres slik at SPU kan gjøre «private equity», for eksempel ved å sette opp et investeringsfond for å gjøre langsiktige investeringer i fornybar energi.

La meg illustrere paradoksene her. Dersom regjeringen ber SPU rapportere separat på investeringer i fornybar energi, og øke disse, men samtidig ikke tilfører Statkraft og Norfund kapital til videre vekst, vil netto virkning være at det bygges ut mindre fornybar energi i verden! Og ønsker Norge å investere (gitt at det finnes attraktive risikojusterte alternativer) i fattige land for å stimulere vekst, må denne kapitalen skytes inn som eierkapital i enkeltbedrifter. Mer handel på for eksempel børsen i Johannesburg har neppe betydning for veksten, men bidrar kanskje til ytterligere volatilitet i de marginale børsene i verden (pengene forsvinner fort ut når Wall Street blir i tvil om utviklingen i fremvoksende økonomier).

For å oppsummere. Vi trenger en bredere diskusjon om statens investeringsstrategi enn bare SPU. Den vil trolig vise at på marginen vil det lønne seg for staten å investere mer i andre deler av porteføljen enn i SPU. Når likevel SPU vil forbli størst og vokse mest, er det fordi dette er eneste måte å investere så store penger som staten sparer. Skal man bruke SPU som virkemiddel til å oppnå andre hensyn i tillegg til de finansielle, må investeringsuniverset utvides til å gjøre direkte investeringer i gode bedrifter i sektorer man ønsker å stimulere. Men da må man også spørre seg om ikke staten allerede har instrumenter som kan brukes til å oppnå disse hensynene.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!