Søppel og plast: Det enormt farlige eksperimentet med å fylle naturen, havet, fiskene, dyrene med plast og andre ukjente stoffer, er også en del av vår tids utfordring, skriver Beate Sjåfjell og Hanna Ahlström.FOTO: RAFIQ MAQBOO/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Bærekraft – mer enn klima!

Det er på tide å komplisere debatten om framtida.

Klima er ikke vår tids største utfordring, selv om det stadig omtales som det. Til tross for at klimakrisen er høyst reell og ekstremt vanskelig å håndtere, hadde det vært en lettelse om det kun var dette som vi måtte forholde oss til.

Klima er kanskje den delen av vår tids største utfordring som lettest kan kvantifiseres. Ideen om et karbonbudsjett har fått stor gjennomslagskraft, men vi overser det som ikke så lett kan måles. Med all motstand mot den nødvendige omstillingen til et nullutslippssamfunn, er det fristende å holde fast på de store talls logikk. Det er vanskelig nok å få gjennomslag for utslippskutt i petroleumsavhengige Norge – hvorfor skal vi da komplisere debatten? Samtidig er det på tide å gjøre akkurat det.

Vår tids største utfordring består nemlig også av at vi har redusert naturmangfoldet i verden i et slikt omfang at det er snakk om en økologisk katastrofe. Forsøk på å snu denne utviklingen ved å tallfeste nytteverdien av naturen gjennom økosystemtjenestelogikk har feilet. Det enormt farlige eksperimentet med å fylle naturen, havet, fiskene, dyrene – og dermed også menneskene – med plast, med kjemikalier og andre ukjente stoffer, er også en del av vår tids utfordring. At vi har basert matproduksjonen på utarming av jorden, og forurensning av vann, er en del av veien mot irreversible forandringer i våre økosystemer som leder til en veldig usikker fremtid. Vårt økonomiske system, grunnlaget for vårt velferdssamfunn, bygger på vårt overforbruk av produkter som kommer til Norge gjennom globale «verdi»-kjeder basert på grov utnyttelse av mennesker. Vår tids utfordringer handler også om hvordan vi skal sikre gode levevilkår for mennesker over hele verden i dag og i fremtiden, samtidig som vi ikke vet hvordan vi kan fortsette å sikre det for oss selv på en måte som ikke ødelegger livsgrunnlaget for våre barn og barnebarn.

Vi kan oppsummere dette som et spørsmål om hvordan vi skal oppnå en bærekraftig utvikling. Hvordan skal vi implementere FNs bærekraftsmål og samtidig holde oss innenfor planetens tålegrenser, når vi allerede har overskredet fire av de hittil identifiserte tålegrensene? Åpenbart kan vi ikke bare fortsette som vi har gjort til nå, når status er at vi holder på å ødelegge livsgrunnlaget for menneskeheten – og vi har gjort det til fordel for en ganske liten del av verdens befolkning. Å si at vi skal oppnå et trygt og rettferdig handlingsrom for hele menneskeheten, nå og i fremtiden, er vanskelig å tallfeste og måle – og samtidig helt nødvendig å jobbe for.

Å flytte investeringer til bærekraftige prosjekter – i vid forstand av ordet bærekraft – er av avgjørende betydning. EU-kommisjonen har kommet med de første lovendringsforslagene som oppfølgning av EUs handlingsplan for bærekraftig finans. Det er lovende at EUs forslag til klassifiseringssystem for miljømessige bærekraftige aktiviteter gjelder mer enn klima. Dette klassifiseringssystemet skal gjøre det mulig å finne ut hvilke finansielle produkter som bidrar til miljømessig bærekraftig, som dekker – i tillegg til klima – også beskyttelse av vann og marine ressurser, beskyttelse av sunne økosystemer, forebygging og kontroll av forurensning, og overgang til en sirkulær økonomi, som inkluderer materialgjenvinning og reduksjon av avfall. Akkurat hvordan dette skal gjennomføres er det et ekspertpanel som skal utvikle. Men vi ser allerede av denne opplistingen at den ikke omfatter alle aspekter av planetens tålegrenser. Det sier heller ingenting om den sosiale dimensjonen av bærekraft. Og andre forslag i EU-kommisjonens nyeste pakke handler kun om karbon.

Det er naturligvis svært vanskelig å integrere hele bærekraftskomplekset inn i definisjonen av hva som er bærekraftige investeringer. Det er vanskelig – kanskje umulig – å sette opp presise indikatorer, og dermed beregne nøyaktig hva som er og ikke er bærekraftig.

Det er forståelig at sentrale beslutningstakere viker tilbake for å forsøke å regulere et slikt komplekst og bevegelig mål. Det er da så mye lettere å falle tilbake på karbonkvotens relative suksess og diskutere hvordan vi kan redusere utslipp med et visst antall prosent (selv om også det har gått ganske dårlig hittil).

Dersom vi skal kunne oppnå bærekraft, må vi imidlertid finne en balanse mellom en erkjennelse av at det er absolutte grenser som vi må holde oss innenfor, og at vi ikke vet akkurat hvor de går. Vi må få til en kontinuerlig forbedringsprosess, samtidig som vi ikke kan være fornøyd med bare å være litt mindre ikke-bærekraftig. Vi må erkjenne at vi må handle i usikkerhet. Definisjonen av bærekraft vil alltid være et bevegelig mål; et resultat av økende forståelse av dynamikken i komplekse systemer i samspill mellom lokale, regionale og nasjonale forhold, som krever nye typer samarbeid.

Vi må tørre å ta de vanskelige samtalene. Den som venter på de enkle svar, venter ikke bare forgjeves – men på bekostning av muligheten for å oppnå bærekraft.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!